Eirik Newth sier det som må sies om oppropet “Dele — ikke stjele”:
En sektor som normalt er flink til å uttrykke sine krav (nylig presenterte f.eks. en av forfatterforeningene som støtter oppropet en sekspunkts kravliste med en prislapp på 56 millioner kroner) velger her å være påfallende uklar på tiltakssiden. Ã… AVKLARE hva man legger i begrepet “håndheves» burde være overkommelig. Ti år etter at Napster satte fildelingsproblematikken på dagsorden for alvor, er det nok av konkrete strategier å slutte seg til eller distansere seg fra. Derfor er det vanskelig å fri seg fra mistanken om at uklarheten bunner i håndhevelsens uspiselige realiteter.
Eirik skriver ikke under, og det kommer ikke jeg heller til å gjøre. Det er helt sikkert bevisst at teksten i oppropet er holdt i så tåkete ordelag. Hadde man sagt i klartekst hva konsekvensene var, ville nok flere nølt med underskriften. Katten stikker så vidt hodet ut av sekken helt på slutten av Aftenposten-kronikken i dag:
Det er ikke sant at det ikke nytter, og det er ikke sant at man må kriminalisere en hel generasjon eller drive massiv overvåking av nettet. Virkemidlene fins, verden rundt tas det nå enkle grep som gir slående resultater.
Da er det bare å sette i gang med å liste opp disse snille virkemidlene. For problemet er at disse “enkle grepene” som tas “verden rundt” kommer med merkelapper som Hadopi og IPRED, som Eirik påpeker.
Ta det mest nærliggende tiltaket, som er å gå inn for en kraftig opptrapping av antall søksmål mot ulovlige fildelere, eventuelt i kombinasjon med straff som virkelig svir. Dette har lenge vært plate- og filmindustriens strategi i USA, og resulterer jevnlig i saker som den mot firebarnsmoren Jammie Thomas-Rasset, som nylig ble dømt til å betale 12 millioner dollar for å ha lagt ut 24 sanger på nettet. FOR Ã… GJENNOMFØRE dette effektivt, trengs det antagelig en lovendring etter modell av den svenske IPRED-loven. Den pålegger nettleverandører å utlevere opplysninger om mistenkte fildelere på oppfordring fra etterforskere som arbeider for plate- og filmbransjen.I praksis innebærer dette massiv overvåkning av svenske nettbrukere, samt en storstilt privatisering av lovhåndhevelsen.
Se min temaside om nettpolitikk.
Kronikken i Aftenposten var åpenbart ment å foregripe kritikk de regnet med ville komme (kan ikke helt se bort fra at uttalelser jeg kom med på et offentlig møte i forrige uke kan ha hatt noe med vinklingen å gjøre). Men at “forsvaret” skulle bestå i en udokumenert påstand om at det finnes “enkle grep” som helt overflødiggjør personvernproblematikken, se det kom som en overraskelse.
Som det nok gjør det på de fleste andre som kjenner feltet, for ikke å si de mange norske politikerne som har jobbet hardt for å slippe å si noe konkret i fildelingsspørsmålet. Jeg regner med at de enkle grepene blir lansert i nær fremtid, så problemet blir løst, og vi alle kan gjøre oss ferdige med debatten og gå hjem. ;-)
Det underligste med kronikken i Aftenposten er at de påstår at “Internett…skaper helt nye muligheter for deling og effektivisering av informasjonutvikling. Men det er ingenting prinsipielt nytt ved det hverken økonomisk eller juridisk.” Det er altså ikke prinsipielt nytt at det finnes mulighet for gratis distribusjon (og til dels også markedsføring)?
Dagfinn: Jeg hoppet høflig over det poenget i min forgjeves jakt på de konkrete forslagene.
Eirik: Ja, gleder meg veldig til de enkle grepene, det skal bli en lettelse å få denne brysomme saken ut av verden!