Noen annen konklusjon er ikke mulig etter “Harry & Charles”. Alt ved produksjonen la opp til at vi skal tro på at den som dramatisering trygt basert på historiske kilder. Så er de sentrale hendelsene oppdiktet. Tor Bomann-Larsen tar det nødvendige oppgjøret:
Det ligger et uomtvistelig ansvar i å dikte med historiske personer, et ansvar både i forhold til fortidens mennesker og til samtidens publikum. Ingen vil nekte fri kunstnerisk utfoldelse på historisk grunn. Men det må ikke herske tvil om at man befinner seg i fiksjonens lukkede rom, der diktningen står og faller på sin egen sannhet
Produksjonen gjorde det motsatte: Forsøkte å innbille oss at dette ikke var fiksjon:
Jo mer man nærmer seg historisk autentisitet, desto vanskeligere er det å opprettholde dette skillet. Om noen forteller at en liten gutt falt i vannet og holdt på å drukne, så er det sant nok både som fakta og fiksjon. Dersom det sies at han het prins Alexander og at det skjedde sommeren 1905, så er det bare sant som fiksjon. Og det blir ikke sannere om vi legger til at foreldrene het prins Carl og prinsesse Maud og at gutten ble reddet av hoffdamen Tulle Carstensen. Det blir mindre sant. Jo mer man belegger en fiksjon med fakta, desto nærmere rykker den løgnen.
Jeg selv og de jeg så serien sammen med hadde nøyaktig det samme inntrykket og reaksjonen da det ble kjent at trekantdramaet – med mer – var oppdiktet: Vi følte oss snytt, lurt og holdt for narr.
Les heller Bomann-Larsens utmerkede “Folket”.