Tilbake i 2002-2004, før Undercurrent så dagens lys, skrev jeg noe jeg kalte Notatblogg. Den ble laget med et for lengst forsvunnet og glemt (og ikke særlig bra) bloggverktøy som het WebCrimson. Lenge anså jeg disse innleggene som tapt; det vil si, de lå på serveren som flate html-filer, men det var neppe mange som fant fram til dem. I forbindelse med den altfor lenge utsatte overgangen til WordPress oppdaget jeg tilfeldigvis en fabelaktig plug-in som – ja, nettopp – lar deg importere html-filer til WordPress! Dermed lå alt brått og uventet til rette for å utvide Undercurrent bakover i tid, helt til september 2002 (eneste kontinuitetsbruddet i bloggingen er dermed fra juni 2004 til premieren på den egentlige Undercurrent i oktober 2004). Alle innleggene fra denne tidlige bloggperioden har fått stikkordet notatblogg.

Et mindre hyggelig aspekt ved å “redde” disse gamle blogginnleggene er lenkeråten. Dette er virkelig et stort problem. Inntrykket er at store, ressurssterke medieorganisasjoner ikke er noe flinkere enn små aktører til å sørge for at URLer opprettholdes (eller videresendes) ved skifte av publiseringsverktøy osv. Litt sjekking av lenkene i de gamle innleggene gjør at man blir glad når en lenke faktisk virker! (godt eksempel på det siste – New York Times er et av få medier som konsekvent har tatt ansvar for at URLer beholdes).

Det er ikke akkurat noen løsning å slutte å lenke til kildene. Men hvis lenkemålet har informasjon som det er virkelig viktig at ikke forsvinner, må man ta konsekvensen av lenkeråten — altså skaffe seg en forsikring. For eksempel enten lagre den opprinnelige siden på en tjeneste som WebCite, eller ta kopi av siden.