Jeg har en kronikk i Dagens Næringsliv i dag — du finner hele teksten her. Den er sterkt inspirert av arbeidet med et prosjekt om offentlig sektors data ved Universitetet i Bergen. Du vil finne det meste av det jeg ellers skriver om dette temaet i Vox Publica, nærmere bestemt bloggen Fakta først.

Slipp fakta fri

Skal vi få faktabasert journalistikk på et nivå dagens samfunn behøver, må allmennheten få tilgang til offentlig sektors data. Snarest.

Professor Hans Rosling gikk lei av å undervise studenter som manglet oversikt over de mest elementære fakta. Angivelig flinke kandidater avslørte gapende hull i kunnskapen om hvordan folkehelse og økonomi hadde utviklet seg internasjonalt. Den svenske helseforskerens svar ble å utvikle programvaren Gapminder, som gjør det mulig å visualisere statistikk og data på fascinerende måter. Kampen mot foreldede forestillinger og seiglivede myter, og for et verdensbilde basert på fakta, ble Roslings prosjekt.

Vi liker å kalle vår tids samfunn kunnskapsbasert, men først nå begynner verktøyene for effektiv og oppdatert formidling av data og statistikk å bli stilt til rådighet for flere enn eksperter. Stadig bedre programvare for visualisering og presentasjon blir tilgjengelig.

Når faktamateriale lagret i databaser kan presenteres med egnede verktøy for bearbeiding og visualisering, åpnes hittil uante journalistiske muligheter for analytisk og samtidig engasjerende faktaframstilling.

Ikke bare det: Journalistene kan også gjøre de samme verktøyene og dataene tilgjengelig for publikum, slik at den enkelte borger selv kan orientere seg i materialet ut fra egne behov. Slik begynner endelig nettjournalistikken å nærme seg sitt virkelige potensial.

Denne nye «datajournalistikken» er inne i sin pionerfase. Norske medier kan allerede vise til prosjekter med ulikt ambisjonsnivå. NRK Brennpunkt har laget «Maktbasen» ved hjelp av blant annet data om folkevalgtes engasjement i næringsvirksomhet. Aftenposten presenterte nylig Pensjonsfondets investeringer av statens petroleumsformue i en oversiktlig kartløsning med samtlige aksjeposter plassert i tabeller leserne lett kunne bla videre i. Og Edda Media og Drammens Tidende har laget «Buskerudbenken», som presenterer data om fylkets representanter på Stortinget.

Verktøyene er altså ikke problemet. Det er faktakildene som nå er et knapphetsgode. Skal det bli virkelig fart på utviklingen av datajournalistikk, må offentlig sektor gjøre sine data tilgjengelig for viderebruk. Og det må gjøres på riktig måte.

Virksomhetene i vår store offentlige sektor, fra fagdirektorater til kommunale etater, fra skoler til statsbedrifter, samler inn og forvalter enorme mengder data. Datakildene spenner fra de komplekse og samfunnskritiske, som Statens kartverks geodatabaser, til noe så banalt som lister med plasseringen av returpunkter for søppel.

Nylig presenterte Bergens Tidende en kartløsning som hjalp folk til å finne nærmeste søppelkasse for glass, metall og papp. Renovasjonsselskapet hadde gjort listen med adresser til returpunktene – datakilden – tilgjengelig. Det var nok til at avisen kunne gjøre en kompetent formidlingsjobb til beste for byens innbyggere.

Regjeringene i Storbritannia og USA har kommet lengst i arbeidet med å frigi offentlige data. I begge land har den øverste politiske ledelsen gjort økt åpenhet i offentlig forvaltning til et prestisjeprosjekt. Dette gjør de i visshet om at åpne data har gunstige effekter for flere enn medier og journalister.

To andre motiver er vel så viktige: En mest mulig åpen offentlig sektor styrker tilliten til det demokratiske systemet og øker interessen for å delta i samfunnslivet. Åpne data fungerer dessuten som råstoff for innovasjon i næringslivet. En fersk rapport laget for den danske IT- og Telestyrelsen konkluderte med at frigivelse av data vil utløse verdiskaping for minst 600 millioner kroner i Danmark.

I dag eksisterer det ingen felles praksis for frigivelse av offentlig sektors data for viderebruk. Prinsippene bak håndteringen av disse dataene bør være enklest mulig: Dataene er fellesskapets eiendom og skal derfor som hovedregel gjøres tilgjengelig vederlagsfritt for viderebruk (visse typer sensitive data skal ikke frigis, slik som persondata og data som er viktig for rikets sikkerhet). Det skal legges aktivt til rette for viderebruk ved å publisere data i egnede formater.

Som eksemplet med BTs kart over returpunkter viste: Det sentrale er at det offentlige frigir dataene, ikke at det offentlige selv lager presentasjonen. Sannsynligheten for å få fram den nyttige, opplysende formidlingen av dataene øker dramatisk når datakildene frigis. Da kan vi høste av den kreativiteten og kompetansen som finnes i samfunnet som helhet. 18-åringen som programmerer mobilapplikasjoner på fritiden; redaksjoner med spisskompetanse på kildevurdering; frivillige organisasjoner med en agenda og et nettverk av bidragsytere – for å ta noen eksempler.

Vi kommer ikke videre uten innsats fra alle parter. Politikerne må definere prinsippene som skal styre frigivelse av data og bruke pisk og gulrot for at de etterleves. De offentlige virksomhetene må opplyse om hvilke datakilder de har og frigi dem, gjerne etter dialog med brukerne om hvilke datasett det haster mest med. Og endelig må mediene og allmennheten vise at vi faktisk er i stand til å få så mye mening ut av datakildene som entusiaster som meg tror er mulig.

Som Hans Rosling oppdaget: Grobunnen er god for uvitenhet og intellektuell latskap også i et såkalt kunnskapssamfunn. Journalister og medier har et spesielt ansvar for at det faktabaserte verdensbildet ikke fortrenges av alminnelig dumhet og falske profeter. Kombinasjonen av åpne datakilder og kraftfulle verktøy har servert journalistikken en sjelden mulighet til å vise at Rosling har rett: Formidling av fakta og kunnskap kan være like engasjerende som den mest spennende OL-øvelse.