I desember i fjor henla Det nasjonale statsadvokatembetet saken mot Forsvarets sikkerhetstjeneste (Fost) (pdf). Etterforskning var blitt innledet etter store medieoppslag med bl.a. påstander om ulovlig overvåkning av Justisdepartementet og Slottet.
I dag redegjorde justisminister Knut Storberget for ambassadesaken. Det er for tidlig å si hva denne saken ender med, men foreløpig er det ikke avdekket ulovlig overvåkning. Det ambassaden har gjort kan være innenfor det den har rett til under folkeretten.
Jeg sier ikke at det ikke er noe i disse sakene. De kan få konsekvenser som er viktige nok i form av f.eks. bedre kontroll med hemmelige tjenester og overvåkningsorganer. Men står mediedekningens omfang i forhold til disse sakenes alvorlighetsgrad? Det ser ikke sånn ut for meg. Det bør bli en debatt om dette når ambassadestøvet har lagt seg.
Det er ikke noe nytt at overvåkning og etterretning får bred plass i norske nyhetsmedier. For 14 år siden (!) skrev jeg en mediekommentar i Morgenbladet der jeg hevdet at nyheter om De Hemmelige Tjenestene var norsk journalistikks ypperste sjanger — forstått som den sjangeren som gir redaksjoner og journalister mest prestisje. Mye synes jeg faktisk stemmer fortsatt:
For på et stoffområde der alt i utgangspunktet er hemmelig vil enhver nyhetssak måtte få karakter av en avsløring, med potensielle politiske konsekvenser. Og tilhørende stigning i prestisje i mediemiljøet for journalist, redaktør og avis/radio-/tv-kanal.
Noen av sakene er nye, men ikke alle (Treholt). Språkbruken og omfanget er minst like stort. Jeg trodde den gang at mediene overvurderte publikums interesse for overvåkningssaker. Tok jeg feil på det punktet?