Fra 1981 til 1989 ble USA styrt av en avdanket B-filmskuespiller. Hans intellektuelle nivå var som man måtte forvente. Presidenten visste sjelden hvor han var når han steg ned fra Air Force One i utlandet. Men han var bestevenn med kameraene. Dette var hans fremste kvalitet; han var TV-presidenten framfor noen, og dette gjorde ham immun mot kritikk.
Omtrent slik framstilte norske medier Ronald Reagan. I løpet av de 21 årene siden han gikk av har historikere, statsvitere og journalister fra amerikansk høyre- og venstreside engasjert seg i en kontinuerlig debatt om arven etter Reagan. Noen mener at den surrete B-skuespilleren er en av de mest innflytelsesrike presidentene USA har hatt. Likevel, mitt bilde av Reagan er fortsatt det samme — det som ble preget av 80-tallets norske dekning. Jeg tror ikke jeg tar mye feil om jeg påstår at mange andre har det på samme måten. Vi lider alle under Reagan-syndromet.
Sarah Palin er vår tids Reagan for norske journalister. Hva kan passe bedre enn at Reagan er en av Palins helter? Nord-Korea-tabben var den perfekte bekreftelsen på det man har visst helt siden hun dukket opp som McCains visepresidentkandidat: Palin er kunnskapsløs, eller dum, som det også kalles. Hvis det i det hele tatt er noe nytt siden Reagan, så er det de sosiale mediene. Der kan medienes glade Palin-er-teit-budskap spres hurtig og effektivt.
Et godt råd mot Reagan-syndromet er å puste dypt og telle til ti når den neste Palin-fristelsen kommer. En god journalist vil lete etter sprekkene i de etablerte sannhetene. Hva er verdien av enda en tullesak om Palins geografikunnskaper? Denne journalisten vil droppe retweetingen, droppe klipp-og-lim-saken. Isteden vil hun for eksempel merke seg sånt som at New York Times (et toneangivende medium også for norske journalister) like før Nord-Korea-tabben for første gang viet Palin og hennes målbevisste forberedelse av et presidentkandidatur en omfattende, seriøs behandling i artikkelen “Inside Sarah Palin’s Inner Circle”. En tekst på nærmere 50.000 tegn, altså må det være mer å berette om Palin enn forsnakkelser.
Eller, hvis den nysgjerrige journalisten er opptatt av medier og kommunikasjon, kan hun se nærmere på Palins opptreden i sosiale medier, som for øvrig gis stor plass i New York Times. Palin gjør det opplagte: Hun omgår de mediene hun misliker, og som misliker henne, ved å henvende seg direkte til sitt publikum via Twitter og Facebook. Eller journalisten kan lese Palins bøker og se at “America by heart” inneholder veikartet for hvordan Palin vil utfordre Obama i 2012.
Det kan være at Sarah Palin først og fremst er en farlig dyktig demagog. Det kan være at hun vil lede republikanerne i en mer ekstrem retning ved å utnytte energien i Tea Party-bevegelsen. Det kan være at hun om 20 år vil bli husket som en viktig amerikansk politiker. Ingenting av dette vil vi oppdage hvis hun bare blir vår nye, dumme Reagan. La oss slippe det.
—
PS: Les gjerne også Jan Arild Snoen: “Den dumme republikaneren”.