Author Archives: Olav A.

Enjoy paragraph-level linking!

Posted on by

Inspired by Alexis Madrigal’s story on how nytimes.com has implemented paragraph-level linking on its articles, I decided to install Daniel Bachhuber’s WordPress plugin WinerLinks. And because WordPress now works so well, it took less than a minute to introduce this major innovation to my blog. Of course, it also means that all the old posts have been enhanced with this feature as well. Wonderful.

How to find the link: First, you need to be on post/article level (not on the home page, archive pages or tag pages). Hover at the end of the paragraph, and a # will appear with the link.

Given how useful this feature is, it’s strange that it hasn’t been developed for WordPress or other blogging tools before.

(See also: Nieman Lab on the redesign of PressThink, which also has this feature).

Sarah Palin og norske mediers Reagan-syndrom

Posted on by

Fra 1981 til 1989 ble USA styrt av en avdanket B-filmskuespiller. Hans intellektuelle nivå var som man måtte forvente. Presidenten visste sjelden hvor han var når han steg ned fra Air Force One i utlandet. Men han var bestevenn med kameraene. Dette var hans fremste kvalitet; han var TV-presidenten framfor noen, og dette gjorde ham immun mot kritikk.

Omtrent slik framstilte norske medier Ronald Reagan. I løpet av de 21 årene siden han gikk av har historikere, statsvitere og journalister fra amerikansk høyre- og venstreside engasjert seg i en kontinuerlig debatt om arven etter Reagan. Noen mener at den surrete B-skuespilleren er en av de mest innflytelsesrike presidentene USA har hatt. Likevel, mitt bilde av Reagan er fortsatt det samme — det som ble preget av 80-tallets norske dekning. Jeg tror ikke jeg tar mye feil om jeg påstår at mange andre har det på samme måten. Vi lider alle under Reagan-syndromet.

Sarah Palin er vår tids Reagan for norske journalister. Hva kan passe bedre enn at Reagan er en av Palins helter? Nord-Korea-tabben var den perfekte bekreftelsen på det man har visst helt siden hun dukket opp som McCains visepresidentkandidat: Palin er kunnskapsløs, eller dum, som det også kalles. Hvis det i det hele tatt er noe nytt siden Reagan, så er det de sosiale mediene. Der kan medienes glade Palin-er-teit-budskap spres hurtig og effektivt.

Et godt råd mot Reagan-syndromet er å puste dypt og telle til ti når den neste Palin-fristelsen kommer. En god journalist vil lete etter sprekkene i de etablerte sannhetene. Hva er verdien av enda en tullesak om Palins geografikunnskaper? Denne journalisten vil droppe retweetingen, droppe klipp-og-lim-saken. Isteden vil hun for eksempel merke seg sånt som at New York Times (et toneangivende medium også for norske journalister) like før Nord-Korea-tabben for første gang viet Palin og hennes målbevisste forberedelse av et presidentkandidatur en omfattende, seriøs behandling i artikkelen “Inside Sarah Palin’s Inner Circle”. En tekst på nærmere 50.000 tegn, altså må det være mer å berette om Palin enn forsnakkelser.

Eller, hvis den nysgjerrige journalisten er opptatt av medier og kommunikasjon, kan hun se nærmere på Palins opptreden i sosiale medier, som for øvrig gis stor plass i New York Times. Palin gjør det opplagte: Hun omgår de mediene hun misliker, og som misliker henne, ved å henvende seg direkte til sitt publikum via Twitter og Facebook. Eller journalisten kan lese Palins bøker og se at “America by heart” inneholder veikartet for hvordan Palin vil utfordre Obama i 2012.

Det kan være at Sarah Palin først og fremst er en farlig dyktig demagog. Det kan være at hun vil lede republikanerne i en mer ekstrem retning ved å utnytte energien i Tea Party-bevegelsen. Det kan være at hun om 20 år vil bli husket som en viktig amerikansk politiker. Ingenting av dette vil vi oppdage hvis hun bare blir vår nye, dumme Reagan. La oss slippe det.

—
PS: Les gjerne også Jan Arild Snoen: “Den dumme republikaneren”.

From social realism to social media

Posted on by

In his European Intellectual History Since 1789, Roland N. Stromberg writes on p. 258:

Among the curiosities of the 1930s “social realism” was the “Mass Observation poem” attempted in England, originating in those who wanted to be both surrealist and communist. Thousands of people all over the country were supposed to send in their literary reports on a single event, the coronation of George VI, from which a composite poem wold somehow be created. Predictably, the result was not impressive.

It will be much easier to do something similar at the next royal mega-event, with Twitter and all!

Overvåkning — fortsatt den ypperste sjangeren?

Posted on by

I desember i fjor henla Det nasjonale statsadvokatembetet saken mot Forsvarets sikkerhetstjeneste (Fost) (pdf). Etterforskning var blitt innledet etter store medieoppslag med bl.a. påstander om ulovlig overvåkning av Justisdepartementet og Slottet.

I dag redegjorde justisminister Knut Storberget for ambassadesaken. Det er for tidlig å si hva denne saken ender med, men foreløpig er det ikke avdekket ulovlig overvåkning. Det ambassaden har gjort kan være innenfor det den har rett til under folkeretten.

Jeg sier ikke at det ikke er noe i disse sakene. De kan få konsekvenser som er viktige nok i form av f.eks. bedre kontroll med hemmelige tjenester og overvåkningsorganer. Men står mediedekningens omfang i forhold til disse sakenes alvorlighetsgrad? Det ser ikke sånn ut for meg. Det bør bli en debatt om dette når ambassadestøvet har lagt seg.

Det er ikke noe nytt at overvåkning og etterretning får bred plass i norske nyhetsmedier. For 14 år siden (!) skrev jeg en mediekommentar i Morgenbladet der jeg hevdet at nyheter om De Hemmelige Tjenestene var norsk journalistikks ypperste sjanger — forstått som den sjangeren som gir redaksjoner og journalister mest prestisje. Mye synes jeg faktisk stemmer fortsatt:

For på et stoffområde der alt i utgangspunktet er hemmelig vil enhver nyhetssak måtte få karakter av en avsløring, med potensielle politiske konsekvenser. Og tilhørende stigning i prestisje i mediemiljøet for journalist, redaktør og avis/radio-/tv-kanal.

Noen av sakene er nye, men ikke alle (Treholt). Språkbruken og omfanget er minst like stort. Jeg trodde den gang at mediene overvurderte publikums interesse for overvåkningssaker. Tok jeg feil på det punktet?

Ska’ru deale ha’ru valget…

Posted on by

Innpakket Kjøtt.

Når det er snakk om musikk, digitalisering og medier, dreier det seg nå til dags om forretningsmodeller, økonomi og avstraffelse før du rekker å få inn et ord om rytme, driv og melodi. Kjøtt får derfor min pris for årets mest sympatiske handling med sin publisering av alle bandets innspillinger for fri nedlasting. Jøran Rudi:

Vi ser ikke poenget med å tjene penger på noe vi gjorde for 30 år siden. Det er klart, hadde det vært snakk om 100 000 kroner i lomma på hver av oss, skulle vi nok vurdert det. Men det er ikke snakk om slike summer, ikke i det hele tatt.

Rudi vil rett og slett at folk skal få høre musikken, som lenge har vært vanskelig å få kjøpt; bandet har ikke noen ideologisk begrunnelse for å legge ut låtene i mp3 og i høy kvalitet (.aiff). Det skal bli spennende å se om eksperimentet likevel får noen overraskende effekter. Man kan tenke seg to typer. 1) Det kan godt hende at interessen for Kjøtts musikk og tekster vil stige så mye som følge av den nye tilgjengeligheten at det blir etterspørsel etter nye utgivelser — og dermed kan det bli økonomi i det likevel. 2) Kjøtt har tydeliggjort betingelsene for nedlasting og videredistribusjon med en Creative Commons-lisens — nærmere bestemt varianten “Navngivelse-ikke-kommersiell-ingen bearbeidelse”. Dette kan det komme etterlengtede erfaringer ut av; til nå har Creative Commons stått noe i stampe i Norge på grunn av mangel på eksempler med tyngde. Lisensen gir deg og meg mulighet til å dele og spre Kjøtt-låtene, mot at vi krediterer, ikke prøver å tjene penger på dem og ikke endrer/remikser. Dele, ikke stjele, på en måte.

Men se, der var vi over i systemverdenens språk igjen. Det var nettopp dit vi ikke ville. Derfor — værsågod:

Ska’ru deale ha’ru valget mellom clean deal eller dirty deal
Er det dirty deal er’e no deal, er det clean deal er’e greit
Ha’rru penger får du venner, er du plagsom blir du ensom
er du frekk nok går’e lett nok, er du sleip nok går’e greit

Hvis du satser på et straight liv, og gjemmer skriket bak et stivt smil
Yeah – straight liv, og gjemmer grinet bak et glatt flir
Så går’e greit

Ska’ru deale ha’ru valget mellom clean deal eller dirty deal
Er det dirty deal er’e no deal, er det clean deal er’e greit
Er’u blakk nok blir’u nekta gjør du brekk nok blir’u hekta
har’u fin stil er det clean deal er det fritt liv er e greit

Hvis du satser på et straight liv, og gjemmer skriket bak et stivt smil
Yeah – straight liv, og gjemmer grinet bak et glatt flir
Så går’e greit

Ska’ru deale ha’ru valget mellom clean deal eller dirty deal
Er det dirty deal er’e no deal, er det clean deal er’e greit

Last ned Clean deal med Kjøtt (mp3, 4 MB). Fra EP-en Hue uten sanser (7″, FS/Mai 61).

OPPDATERING 19. november: Filene er lagt ut som torrent på Kjøtt-siden, og nedlastingen går som en drøm. Veldig smart: CC-lisensen er vedlagt og forklart i egne tekstfiler i nedlastingsmappen.

Steal this story vs. please pay here: The coming debate about public service media

Posted on by

The re-emergence of “paid content” in the past couple of years, most aggressively marketed by Rupert Murdoch, has dominated media coverage. But in the shadow of The Times’ new paywall and the apps for Apple craze another development has taken hold — an approach to news publishing that has the potential to reinvent the idea of public service media. This is the idea of promoting (almost) unrestricted re-use, re-publication of your material, in order to achieve the greatest possible impact of your journalism. ProPublica is one of the news organizations to embrace this principle in their invitation to steal their stories. Logically, they use the established Creative Commons licensing system, but they implement it in an innovative way. Instead of just the discreet Creative Commons logo attached to stories, there is a “Republish” button that produces the text with html tags, ready for pasting into a publishing tool — exactly the kind of extra service that has always been needed to unleash the potential in Creative Commons.

The US startup ambitious journalism projects that have sprung up recently, wholly or partly funded by foundations, in essence share the “steal this story” approach:

Instead of planning how to get the story published before word of it leaked, the excited editors started throwing out ideas for how they could share Johnson’s reporting with a large array of competitive news outlets across the state and around the country. No one would get a scoop; rather, every outlet would run the story at around the same time, customized to resonate with its audience, be they newspaper subscribers, Web readers, television viewers, or radio listeners.

The quote describes California Watch, who also have case-studied themselves.

Continue reading →

WikiLeaks og ekstrem transparens

Posted on by

WikiLeaks’ publisering av Afghanistan-dokumentene virvler opp en mengde prinsipielle spørsmål. Den plasserer klassiske kildevernspørsmål i nytt lys og setter globaliseringens dilemmaer på spissen — enda tydeligere enn før. Bergens Tidende spurte meg noen spørsmål om WikiLeaks og lekkasjen, her er svarene i full lengde (de ble kuttet noe til avisen), og med noen lenker lagt til:

Continue reading →

Nettets eget litteraturhus, eller hvordan jeg ble dratt inn i bokelskere.no

Posted on by

Det er ikke lenger så lett å huske hvordan man hørte om noe nytt for første gang. Var det på Twitter, i en blogg, en nettavis, et tips på e-post — eller kanskje til og med over den urgamle eteren? Uansett. For noen uker siden begynte jungeltelegrafen å knitre om Bokelskere.no. Et kjapt klikk fortalte meg at Bokelskere.no hadde mye til felles med en annen brukerdrevet tjeneste jeg alt hadde erfaring med — goodreads.com.

Goodreads er et av disse sympatiske nettstedene hvor du etter hvert likevel tilbringer mindre og mindre tid. Det er ikke noe galt med oppbygning og funksjonalitet — her gjøres det meste riktig. Men for en litteraturinteressert nordmann er det en avgjørende ulempe: Språket. Diskusjonene er en viktig del av et sosialt nettsted. Å diskutere litteratur på halvgodt engelsk — nei. Å få noe ut av dette vil kreve en for stor tidsinvestering.

Derfor er det allerede fordel Bokelskere.no når jeg begynner min egen beta-testing. Hvordan tar nettstedet imot en ny bruker? Tross alt skal det få meg til å registrere meg, et hinder man ikke skal undervurdere. Bokelskere.no gjør det lett for meg, for slik begynner introduksjonsteksten:

Fordi hodet ditt koker. Fordi du har lest en roman, fordi du har lest en diktsamling, fordi du har lest en kokebok om asiatiske retter. Og nå har du vann i munnen. Du vil dele det med noen.

Continue reading →

Store Norske Kunnskapsbase

Posted on by

Vi ser oss blind på leksikonformen. En kunnskapsbase ser i dag annerledes ut.

Begrepet “nasjonal kunnskapsbase” er blitt kodeordet for “La Store Norske leve”. Det brukes av de som arbeider for at Kulturdepartementet eller andre offentlige aktører skal finansiere videre drift av Store Norske Leksikon (SNL).

Bruken av kunnskapsbasebegrepet i SNL-debatten er ureflektert. I realiteten har diskusjonen bare dreid seg om å bevare den tradisjonelle leksikonmodellen. De som vil at det offentlige skal redde SNL har ikke presentert noen oppdatert visjon om hvordan en kunnskapsbase faktisk bør utformes og fungere i dag. De vil videreføre SNL.no omtrent slik nettstedet i dag fremstår.

Men det gir bare mening å drive SNL videre hvis det tilpasses vår tids produksjons- og distribusjonsmåte for kunnskap. Kort sagt: En kunnskapsbase må i dag fungere i samsvar med verdensvevens logikk, ikke kjempe mot den.

Continue reading →