For at politikkbloggere skal kunne spille en rolle i en sak, må de oppdage saken tidlig, få med seg mange i arbeidet med den, og være iherdige, mener Henrik Alexandersson (se intervju). Han var sentral i den svenske “bloggbävningen” om overvåkningsloven og i kritikken av et forslag i EU-parlamentet som kunne ført til krav om registrering av bloggere.
Det diskuteres friskt om saken om blasfemiparagrafen bør ses som den norske bloggosfærens første “hakk i skjeftet” (hablog). Det kan i hvert fall ikke være mye tvil om at bloggerne spilte en rolle i denne saken. Legg merke til at alle Alexanderssons kriterier ble oppfylt: de første blogginnleggene kom 19. desember, samme dag som regjeringen la ut sin pressemelding om lovforslaget. Via oppropet som ble lansert 18. januar ble mange bloggere oppmerksom på forslaget og sluttet seg til. Enkelte bloggere var hele veien særlig iherdige (document, selvsagt, og Den tvilsomme humanist) og forsøkte å drive debatten videre.
Jeg sammenligner under bloggernes og medienes dekning av saken. Samme søkebegrep (blasfemi* OR religionskritikk*) er brukt i Atekst og Twingly for perioden 18. desember 2008 til 6. februar 2009. Medier er blå og blogger rød. Venstre akse er antall innlegg/artikler.
Her blir det helt tydelig at det var oppropet som gjorde utslaget. Før oppropet var det egentlig ikke stor bloggaktivitet (jeg har bare gjort en grovtelling av innlegg og tar forbehold om at Twingly kan ha oversett noen blogger, men eventuelle små unøyaktigheter kan umulig rokke ved hovedpoenget). I uke 4 teller jeg 83 blogginnlegg og 24 avisartikler. De fleste av avissakene kom i slutten av uken. VGs oppslag om “kjendisopprør” kom fredag 23. januar.
En pussighet i avisenes dekning er at det var flere ledere og kommentarer i dagene etter 19. desember som var kritisk til forslaget (Agderposten 23. desember, Dagbladet 24. desember, Adresseavisen 27. desember). Men hintet ble ikke tatt i reportasjeavdelingene. Med få unntak var det stille der i en hel måned til.
Bloggere kan tilføre offentligheten noe på flere måter. De kan gjøre oppmerksom på saker som mediene ikke har fanget opp, og slik være en viktig sikkerhetsmekanisme. De kan også holde saker varme ved å fortsette å skrive om dem etter at mediene har sluppet dem igjen. Man kan si at bloggere fylte begge disse funksjonene i blasfemiparagrafsaken. Dessuten kan bloggere som samarbeider påvirke ikke bare samfunnets dagsorden, men også utfallet i en sak. Skjedde også det her? Trolig, men her bør vi vel si at “mer forskning trengs”.
Mer enn noe annet blir jeg i denne saken slått av hvor viktig klassisk politisk aktivistarbeid viste seg å være. Oppropet var virkningsfullt fra første stund. Det bygde en bred allianse av folk fra ulike politiske leire. Kjente “samfunnsdebattanter” fra utenfor bloggosfæren var med. Og som Per Aage Pleym Christensen skriver, den egne oppropsiden gjorde det lett å delta ved å skrive under og sende epost til politikere. Alle disse elementene økte sannsynligheten for at mediene ville begynne å se på saken for alvor, og det skjedde jo noen dager etter lanseringen av oppropet.
Det samme poenget kommer godt fram i Henrik Alexanderssons pamflett “Bloggen som politiskt vapen”. Hans detaljgjennomgang av FRA-saken og EU-blogger-saken dreier seg mye om politisk fotarbeid og symbiose med mediene, i tillegg til den mer journalistikk-lignende jakten på ny informasjon. I FRA-saken forteller han om hvordan han hadde løpende kontakt med riksdagsmedlemmer i ulike partier for å forsøke å påvirke dem til å stemme mot loven. I beretningen om EU-saken jubler han over hvordan mediene hopper på hans opprinnelige avsløring og drar saken videre.
Nettopp journalistisk graving etter ny informasjon var det lite av fra bloggernes side i blasfemiparagrafsaken, så vidt jeg har fått med meg. Det var på fortolkningssiden bloggerne bidro, gjennom å insistere på at dette var en viktig sak. Den essensielle informasjonen om lovforslagets forhistorie, hestehandelen mellom Senterpartiet og Ap-SV, var det Robert Gjerde i Aftenposten som fant fram til først (28. januar). For å klare noe sånt må man ha kilder i partiene og/eller forvaltningen som er villig til å snakke med en. Det er ikke umulig for bloggere å bygge opp slike kilder og jobbe mer journalistisk, men hittil har vi altså ikke sett så mye av det, heller ikke i denne saken.
Det virker som enkelte mener bloggere ikke yter noe selvstendig bidrag hvis de ikke kjører en sak fra start til mål uten at mediene er involvert. Det er merkelig. Symbiose mellom medier og bloggere er en logisk videreutvikling av offentligheten, og kan på mange måter være svært positivt.
Sakens karakter har også mye å si. I Sverige har saker som berører personvern, informasjonsteknologi og ytringsfrihet mobilisert bloggerne. Bloggosfæren har hatt en politisert teknologivridning som ikke er like utpreget i Norge. Det er også viktig at det er klart for folk hva man eventuelt kan påvirke ved å bidra. Blasfemiparagrafsaken ble oppdaget på et tidspunkt da det fortsatt var mulig å påvirke utfallet. For å få større gjennomslag må bloggere rett og slett bli mer skolert i hvordan de politiske prosessene fungerer, konkluderer Alexandersson. FRA-loven oppdaget man for sent.
I blasfemiparagrafsaken ble den norske politiske bloggosfæren — for første gang? — oppmerksom på seg selv. Det kan vise seg å få viktige langsiktige effekter. Visualiseringen Twingly lagde i samarbeid med Mandag Morgen til min sak (pdf) viser etter min mening noe elementært, men avgjørende: bloggerne blir aldri noen supplerende eller alternativ offentlighet hvis de ikke kommenterer og lenker til hverandre (for all del ikke bare til meningsfeller). Kartet viser hvem som var oppmerksom på hvem i denne saken. En blogg-offentlighet bygges opp og lever av gjensidig lenking. Der har norske bloggere fortsatt en del å hente.
Se også:
Fri Tanke: Mannen som satte det hele i gang
Dagbladet: Bloggere senket regjeringens blasfemiforslag
Indregard: Når blogg blir mobb