Nyhetsbloggen: kraftfullt verktøy for nettmedier

Hendelsene i Tripoli de siste par dagene har igjen demonstrert verdien av en nettsjanger som har blitt utviklet og perfeksjonert de siste årene: Den hyppig oppdaterte nyhetsbloggen, fokusert på en stor nyhet under utvikling (breaking news). Medier som The Guardian og New York Times har gått foran, og nyhetsbloggen er nå en selvsagt del av dekningen av enhver virkelig stor sak i disse redaksjonene. Det er en logisk utvikling: Bloggen er en genuin nettsjanger som etter hvert har fått mange undersjangre, og profesjonelle journalister har forstått potensialet.

I nyhetsbloggen slik disse mediene har formet den, synliggjøres mye av den journalistiske kompetansen som før har ligget skjult i nyhetsvurderings- og redigeringsarbeidet forut for publisering. Typisk er at bloggene, som Guardians om kampene i Libya, siterer fortløpende fra en rekke kilder. Det kan være viktige uttalelser, faktabiter, Twitter-meldinger, videoer som dukker opp på YouTube, og altså ikke bare mediets egenproduserte saker. Ofte dreier det seg om å vurdere kildenes troverdighet, noe få er bedre til enn erfarne journalister (flere aktuelle eksempler: Telegraph, New York Times).

En god nyhetsblogg blir dermed en stor hjelp for leserne til å orientere seg i et nyhetsbilde som er på sitt mest forvirrende akkurat mens en sak utvikler seg. For meg er nyhetsbloggene derfor som regel første stopp under saker som opprøret i Libya og Syria, men også en stor sak som Murdoch-avisenes avlyttingsskandale.

Hvorfor har så ingen norske nettmedier utnyttet denne sjangeren? Det er noen tilløp, som Dagbladets nyhetsstudio, og enkelte har forsøkt seg med Cover it live-verktøyet under store saker (VG under Mumbai-terroren, E24 nå under børsurolighetene). Men nyhetsbloggen lar vente på seg; kan en grunn være at selve blogg-sjangeren er blitt litt uglesett av norske journalister? Redaksjonelt drevne blogger er blitt forsøkt i norske medier, men sjelden helhjertet og med utholdenhet. Samtidig er de norske bloggerne med suksess pur unge, blonde og uten journalistiske ambisjoner. Mange får vel assosiasjoner til fargen rosa når de hører “blogg”. Glem dette, det er på tide å gi sjangeren en ny sjanse: Prøv nyhetsbloggen, men gjør det skikkelig.

Bloggarkeologi

Tilbake i 2002-2004, før Undercurrent så dagens lys, skrev jeg noe jeg kalte Notatblogg. Den ble laget med et for lengst forsvunnet og glemt (og ikke særlig bra) bloggverktøy som het WebCrimson. Lenge anså jeg disse innleggene som tapt; det vil si, de lå på serveren som flate html-filer, men det var neppe mange som fant fram til dem. I forbindelse med den altfor lenge utsatte overgangen til WordPress oppdaget jeg tilfeldigvis en fabelaktig plug-in som – ja, nettopp – lar deg importere html-filer til WordPress! Dermed lå alt brått og uventet til rette for å utvide Undercurrent bakover i tid, helt til september 2002 (eneste kontinuitetsbruddet i bloggingen er dermed fra juni 2004 til premieren på den egentlige Undercurrent i oktober 2004). Alle innleggene fra denne tidlige bloggperioden har fått stikkordet notatblogg.

Et mindre hyggelig aspekt ved å “redde” disse gamle blogginnleggene er lenkeråten. Dette er virkelig et stort problem. Inntrykket er at store, ressurssterke medieorganisasjoner ikke er noe flinkere enn små aktører til å sørge for at URLer opprettholdes (eller videresendes) ved skifte av publiseringsverktøy osv. Litt sjekking av lenkene i de gamle innleggene gjør at man blir glad når en lenke faktisk virker! (godt eksempel på det siste – New York Times er et av få medier som konsekvent har tatt ansvar for at URLer beholdes).

Det er ikke akkurat noen løsning å slutte å lenke til kildene. Men hvis lenkemålet har informasjon som det er virkelig viktig at ikke forsvinner, må man ta konsekvensen av lenkeråten — altså skaffe seg en forsikring. For eksempel enten lagre den opprinnelige siden på en tjeneste som WebCite, eller ta kopi av siden.

Blasfemiparagrafsaken og politisk blogging

For at politikkbloggere skal kunne spille en rolle i en sak, må de oppdage saken tidlig, få med seg mange i arbeidet med den, og være iherdige, mener Henrik Alexandersson (se intervju). Han var sentral i den svenske “bloggbävningen” om overvåkningsloven og i kritikken av et forslag i EU-parlamentet som kunne ført til krav om registrering av bloggere.

Det diskuteres friskt om saken om blasfemiparagrafen bør ses som den norske bloggosfærens første “hakk i skjeftet” (hablog). Det kan i hvert fall ikke være mye tvil om at bloggerne spilte en rolle i denne saken. Legg merke til at alle Alexanderssons kriterier ble oppfylt: de første blogginnleggene kom 19. desember, samme dag som regjeringen la ut sin pressemelding om lovforslaget. Via oppropet som ble lansert 18. januar ble mange bloggere oppmerksom på forslaget og sluttet seg til. Enkelte bloggere var hele veien særlig iherdige (document, selvsagt, og Den tvilsomme humanist) og forsøkte å drive debatten videre.

Jeg sammenligner under bloggernes og medienes dekning av saken. Samme søkebegrep (blasfemi* OR religionskritikk*) er brukt i Atekst og Twingly for perioden 18. desember 2008 til 6. februar 2009. Medier er blå og blogger rød. Venstre akse er antall innlegg/artikler.

bloggerogmedier.jpg

Her blir det helt tydelig at det var oppropet som gjorde utslaget. Før oppropet var det egentlig ikke stor bloggaktivitet (jeg har bare gjort en grovtelling av innlegg og tar forbehold om at Twingly kan ha oversett noen blogger, men eventuelle små unøyaktigheter kan umulig rokke ved hovedpoenget). I uke 4 teller jeg 83 blogginnlegg og 24 avisartikler. De fleste av avissakene kom i slutten av uken. VGs oppslag om “kjendisopprør” kom fredag 23. januar.

En pussighet i avisenes dekning er at det var flere ledere og kommentarer i dagene etter 19. desember som var kritisk til forslaget (Agderposten 23. desember, Dagbladet 24. desember, Adresseavisen 27. desember). Men hintet ble ikke tatt i reportasjeavdelingene. Med få unntak var det stille der i en hel måned til.

Bloggere kan tilføre offentligheten noe på flere måter. De kan gjøre oppmerksom på saker som mediene ikke har fanget opp, og slik være en viktig sikkerhetsmekanisme. De kan også holde saker varme ved å fortsette å skrive om dem etter at mediene har sluppet dem igjen. Man kan si at bloggere fylte begge disse funksjonene i blasfemiparagrafsaken. Dessuten kan bloggere som samarbeider påvirke ikke bare samfunnets dagsorden, men også utfallet i en sak. Skjedde også det her? Trolig, men her bør vi vel si at “mer forskning trengs”.

Mer enn noe annet blir jeg i denne saken slått av hvor viktig klassisk politisk aktivistarbeid viste seg å være. Oppropet var virkningsfullt fra første stund. Det bygde en bred allianse av folk fra ulike politiske leire. Kjente “samfunnsdebattanter” fra utenfor bloggosfæren var med. Og som Per Aage Pleym Christensen skriver, den egne oppropsiden gjorde det lett å delta ved å skrive under og sende epost til politikere. Alle disse elementene økte sannsynligheten for at mediene ville begynne å se på saken for alvor, og det skjedde jo noen dager etter lanseringen av oppropet.

Det samme poenget kommer godt fram i Henrik Alexanderssons pamflett “Bloggen som politiskt vapen”. Hans detaljgjennomgang av FRA-saken og EU-blogger-saken dreier seg mye om politisk fotarbeid og symbiose med mediene, i tillegg til den mer journalistikk-lignende jakten på ny informasjon. I FRA-saken forteller han om hvordan han hadde løpende kontakt med riksdagsmedlemmer i ulike partier for å forsøke å påvirke dem til å stemme mot loven. I beretningen om EU-saken jubler han over hvordan mediene hopper på hans opprinnelige avsløring og drar saken videre.

Nettopp journalistisk graving etter ny informasjon var det lite av fra bloggernes side i blasfemiparagrafsaken, så vidt jeg har fått med meg. Det var på fortolkningssiden bloggerne bidro, gjennom å insistere på at dette var en viktig sak. Den essensielle informasjonen om lovforslagets forhistorie, hestehandelen mellom Senterpartiet og Ap-SV, var det Robert Gjerde i Aftenposten som fant fram til først (28. januar). For å klare noe sånt må man ha kilder i partiene og/eller forvaltningen som er villig til å snakke med en. Det er ikke umulig for bloggere å bygge opp slike kilder og jobbe mer journalistisk, men hittil har vi altså ikke sett så mye av det, heller ikke i denne saken.

Det virker som enkelte mener bloggere ikke yter noe selvstendig bidrag hvis de ikke kjører en sak fra start til mål uten at mediene er involvert. Det er merkelig. Symbiose mellom medier og bloggere er en logisk videreutvikling av offentligheten, og kan på mange måter være svært positivt.

Sakens karakter har også mye å si. I Sverige har saker som berører personvern, informasjonsteknologi og ytringsfrihet mobilisert bloggerne. Bloggosfæren har hatt en politisert teknologivridning som ikke er like utpreget i Norge. Det er også viktig at det er klart for folk hva man eventuelt kan påvirke ved å bidra. Blasfemiparagrafsaken ble oppdaget på et tidspunkt da det fortsatt var mulig å påvirke utfallet. For å få større gjennomslag må bloggere rett og slett bli mer skolert i hvordan de politiske prosessene fungerer, konkluderer Alexandersson. FRA-loven oppdaget man for sent.

I blasfemiparagrafsaken ble den norske politiske bloggosfæren — for første gang? — oppmerksom på seg selv. Det kan vise seg å få viktige langsiktige effekter. Visualiseringen Twingly lagde i samarbeid med Mandag Morgen til min sak (pdf) viser etter min mening noe elementært, men avgjørende: bloggerne blir aldri noen supplerende eller alternativ offentlighet hvis de ikke kommenterer og lenker til hverandre (for all del ikke bare til meningsfeller). Kartet viser hvem som var oppmerksom på hvem i denne saken. En blogg-offentlighet bygges opp og lever av gjensidig lenking. Der har norske bloggere fortsatt en del å hente.

Se også:

Fri Tanke: Mannen som satte det hele i gang

Dagbladet: Bloggere senket regjeringens blasfemiforslag

Indregard: Når blogg blir mobb

Politisk blogging i Sverige og Norge

Blogging om politikk og samfunn har lenge virket mer dynamisk og interessant i Sverige enn i Norge. Fjorårets “bloggbävning” var et tidsskille. I en artikkel (pdf) i denne ukens Mandag Morgen har jeg forsøkt å finne årsaker til forskjellene mellom svensk og norsk politikkblogging, blant annet ved å snakke med noen sentrale svenske bloggere og mediefolk, som Henrik Alexandersson, og et par norske bloggere (Vox populi og Indregard). Dessuten har jeg loddet stemningen rundt spørsmålet om blogging kan komme til å spille noen rolle i årets stortingsvalgkamp.

I tillegg samarbeidet Mandag Morgen og Twingly om et lite eksperiment; en visualisering av relasjonene mellom bloggere i den aktuelle debatten om regjeringens lovforslag om vern mot religionskritikk. I den klikkbare utgaven av kartet ser man hvilke blogger som lenker til hverandre i denne saken (en liten metodebemerkning: det var ikke helt enkelt å avgrense søket til å fange opp alle blogginnlegg om denne saken. Vi valgte begrepene “religionskritikk” og “ytringsfrihet”, og tror dette fanger opp mye. Likevel kan selvsagt noen innlegg falle utenfor, og vi kan også ha fått med noen innlegg som egentlig dreier seg om noe annet enn den aktuelle saken. Likevel håper vi kartet kan si noe om hvordan blogg-offentligheten fungerer).

OPPDATERING: Journalisten har publisert et intervju jeg gjorde med Daniel Alsén i Politikerbloggen.se.

Journalistpris til bloggere?

Anders Mildner avslutter et glimrende innlegg om “journaliststandens” utfordringer så här:

Vill man göra det lätt för sig skulle man därför kunna säga att det är en liten, liten skandal ett ingen bloggare nomineras till Journalistpriset. Vill man komplicera verkligheten ännu lite mer kan man diskutera om inte de enda rättmätiga pristagarna faktiskt är läsarna, tittarna och lyssnarna. Att totalt förändra själva grundförutsättningarna för en hel medieindustri är ju faktiskt inte så illa jobbat. Ett sådant pris skulle också ge en fingervisning om exakt hur mycket vi journalister har att fundera över.

Glamourbloggere orker ikke mer

De svenske kjendisbloggerne faller som dominobrikker — livet som populær blogger er tydeligvis for hardt, går det fram av Karolina Lassbos (tidligere “Glamourprinsessan”) kommentar i Newsmill. Her er det en del detaljer som virker noe fremmede for oss ikkeglamorøse bloggere, men også interessante observasjoner:

Att skriva om sitt liv i en blogg är dessutom inget som endast går ut över en själv. Ens närmaste krets av människor påverkas också, både av medieexponeringen och själva blogginläggen. Det är väldigt svårt att skriva om händelser i sitt liv utan att nämna personer i sin omgivning. Och även om familj och vänner självklart kan anonymiseras i inläggen, är det ändå många som vet eller kan lista ut vem det är man skriver om. De ständiga moralfrågorna man som bloggare brottas med kring publicering och respekt för sin omgivning är oerhört påfrestande, och det är enkelt att stöta sig med sin närmaste vänkrets och familj – utan att det ens var meningen.

Et svensk bloggskjelv

Det hadde gått meg hus forbi, men begrepet “bloggbävning”, skapt av Blogge Bloggelito for å betegne svenske bloggeres reaksjon på FRA-loven, er veldig treffende og tas herved opp i bloggvokabularet. Twingly har laget en rapport om hvordan de svenske bloggerne har holdt FRA-saken varm også når medienes interesse har vært laber. Martin Jönsson refererer fra rapporten om hva bloggerne/de sosiale mediene gjorde i denne saken:

“* Journalistisk granskning och dokumentation

* Debatt och argumentation

* Ren aktivism, från rumsren sådan med upprop och t-shirtförsäljning, till mindre rumsren sådan, med mejlbombnings-uppmaningar och annat.

* Ett kreativt utnyttjande av teknikens möjligheter på nätet”

Kombinert med utholdenhet og en økende mengde innlegg (bloggskjelvet), skapes altså et interessant supplement til medienes opinionsdanning. Martin Källström fra Twingly til Svenska Dagbladet:

Bloggarna har dykt upp som ett element som driver sina egna frågor. Det finns inte längre någon redaktör som väljer vilka frågor som ska få utrymme i media, utan när det finns en stor opinion kring en fråga så kommer det att ta utrymme av egen kraft.

Se Twinglys slideshow om rapporten:

Twingly Fra Report

View SlideShare presentation or Upload your own. (tags: bloggbävning twingly)

Bildt imponerer

Etter å ha fulgt Carl Bildts blogg noen dager, er det bare å innrømme: uansett hva man måtte mene om hans politikk, som bloggende politiker imponerer han. Bildt skriver ofte; to-tre innlegg per dag. Han skriver godt og variert. Ofte er det enkle oppdateringer om hvor han er og hva han gjør; topp-politikerens uendelige reiser, møter og debatter. Mange ganger legger han inn presise politiske vurderinger i disse reiseberetningene. Men Bildt går (surprise) ikke av veien for litt polemikk. Om en disputt med Rapport om FRA-loven konkluderer han med at “sannheten segrar”. Andre ganger varter han opp med en lengre, aktuell kommentar, som om finansturbulensen.

Det kunne vært moro å vite hvordan Bildt får tid til dette (jeg tror ikke det er noen ghostwriter; stilen er for konsistent til det). Kjeder seg fort på møter, multitasker med litt blogging innimellom? Skriver på flyet og i taxi, legger det ut når han igjen er online? (OPPDATERING: Se lenken i kommentaren nedenfor!)

Det som mangler før Bildt får en bloggerpris her, er dialogen. Jeg har ennå ikke sett eksempler på at han svarer kommentatorene på bloggen. Dette er naturligvis en svakhet. Det virker som motstanderne dominerer blant kommentatorene. Finnes det assistenter i bakgrunnen som modererer og fjerner eventuelle overtramp?

Et artig supplement er Alla dessa bilder, en bildeblogg med ganske få bilder, dessverre, og mange av dem avslører en noe traurig hverdag av konferanselokaler og taxiturer…

OPPDATERING 22. september om disputten med Rapport: Redaktøren ber om unnskyldning. Isobel Hadley-Kamptz skriver på Newsmill at Bildt vant som blogger, ikke som utenriksminister. 1-0 til Bildt i moderne mediekunnskap, konkluderer Martin Jönsson.

Blogginntjeningspotensial

Svenskene er tydelig opptatt av temaet “hvordan tjene penger på blogging” — kanskje fordi det der i gården er noen som faktisk klarer det. For Expressen har en reklamemann laget estimater over hvor mye ulike bloggere kan ta inn på annonser. En lang liste av kjendis/mote/designbloggere pluss en fotballblogger — og Carl Bildt. Litt merkelig at det ikke er noen tech-bloggere representert. Rimeligvis er det lite aktuelt for den godeste Bildt å selge annonser…

Bildt er for øvrig en virkelig internett-foregangsmann blant politikere. På 90-tallet skrev han ukentlige epost-brev, og la virkelig arbeid i dem. Han kan skrive og kom sjelden med lettgjennomskuelig propaganda. Nå skal jeg jammen se om bloggen hans holder samme høye nivå. Abonnement herved opprettet.

(kilde: Dagens Medier).