Category Archives: Mediebransjen

Et forbilde skinner igjen

Posted on by

Skjermbilde, Informations forside.

På slutten av 1980-tallet var Information avisen hvis du søkte alternativer til den ensformige norske pressen. Information hadde så mye av det norske aviser manglet: Perspektiver som evnet å pirre den intellektuelle nysgjerrigheten; reportasjer fra journalister som både behersket og tøyde sjangerens regler; kommentarer der man tok seg plass til å belegge argumenter med fakta; en seriøs dekning av europeiske forhold; til og med vakkert designede avissider.

Utover 90-tallet forsvant Information litt ut av syne. Avisen har alltid slitt med økonomien, kanskje det påvirket kvaliteten. Men mer sannsynlig skal the world wide web ha skylden — eksplosjonen i informasjons- og kunnskapstilfang utsatte alle aviser for en til da ukjent konkurranse, og samtidig var det de færreste etablerte aviser som klarte å omstille seg hurtig til den nye virkeligheten. De fleste listet seg nervøst rundt utfordringen. Mens noen klarte å tilkjempe seg en åpen holdning, var andre direkte fiendtlige mot verdensveven og alt den førte med seg.

Jeg husker ikke om Information utmerket seg i negativ eller positiv retning på nettet i årene etter 1994, men i dag er det i hvert fall ingen tvil. Information er tilbake blant de mest innovative og spennende nordiske avishusene.

Continue reading →

NRK holdt seerne for narr

Posted on by

Noen annen konklusjon er ikke mulig etter “Harry & Charles”. Alt ved produksjonen la opp til at vi skal tro på at den som dramatisering trygt basert på historiske kilder. Så er de sentrale hendelsene oppdiktet. Tor Bomann-Larsen tar det nødvendige oppgjøret:

Det ligger et uomtvistelig ansvar i å dikte med historiske personer, et ansvar både i forhold til fortidens mennesker og til samtidens publikum. Ingen vil nekte fri kunstnerisk utfoldelse på historisk grunn. Men det må ikke herske tvil om at man befinner seg i fiksjonens lukkede rom, der diktningen står og faller på sin egen sannhet

Produksjonen gjorde det motsatte: Forsøkte å innbille oss at dette ikke var fiksjon:

Jo mer man nærmer seg historisk autentisitet, desto vanskeligere er det å opprettholde dette skillet. Om noen forteller at en liten gutt falt i vannet og holdt på å drukne, så er det sant nok både som fakta og fiksjon. Dersom det sies at han het prins Alexander og at det skjedde sommeren 1905, så er det bare sant som fiksjon. Og det blir ikke sannere om vi legger til at foreldrene het prins Carl og prinsesse Maud og at gutten ble reddet av hoffdamen Tulle Carstensen. Det blir mindre sant. Jo mer man belegger en fiksjon med fakta, desto nærmere rykker den løgnen.

Jeg selv og de jeg så serien sammen med hadde nøyaktig det samme inntrykket og reaksjonen da det ble kjent at trekantdramaet – med mer – var oppdiktet: Vi følte oss snytt, lurt og holdt for narr.

Les heller Bomann-Larsens utmerkede “Folket”.

Opprør mot tyngdekraften

Posted on by

Noe veldig, veldig merkelig er i ferd med å skje i tysk medieverden. De store mediekonsernene har hatt vekslende hell med sine internettsatsinger. Noen få har lyktes bra, mange har satset for lite og for sent, eller for mye og feil. Det er vanskelig å finne noe etablert mediehus som har vært så innovative som f.eks. Schibsted.

Men nå — nå har de funnet ut hvordan de skal gjøre det. De skal få politikerne til å vedta noen nye lover! Det skal innføres en “Leistungsschutzrecht” for mediehus, og denne loven skal brukes til å fotfølge (hold deg fast) de som siterer fra medienes nettpubliserte tekster. Det skal så kreves inn gebyrer for sitering som skal fordeles etter en slags musikkbransjens Tono-modell. Det er sant! Hubert Burda, sjef for Burda-konsernet som gir ut nyhetsmagasinet Focus og mye annet, skrev det denne uken. Burda er også president for avisutgiverforeningen. Og politikere hører på dette, CDU har tatt det inn som valgløfte.

Det norske tilløpet til klipp- og limdebatt blir jo bare blåbær i sammenligning.

Men mediesjefene er nok ikke så naive at de tror en slik sitatavgiftmodell alene er redningen. Det er Google de er ute etter. Burda krever i innlegget sitt intet mindre enn “retten til en andel av søkemotorenes inntekter, i forhold til rettferdige og overprøvbare betingelser”. Akkurat hvordan dette skal foregå er temmelig tåkete. Selvsagt, fordi hele konseptet er absurd og umulig å få tak på med normal logikk. Anja Seeliger gjør et godt forsøk. Hun peker på at mediekonsernene vil ha et “transparent” internett, noe som kan oversettes med “mer kontroll, mer overvåkning.” Denne skal staten stå for, og slik produsere Burdas “overprøvbare betingelser”.

Ikke nok med det, mediesjefene har også hoppet på ideen om en bredbåndsavgift, som jeg selv har skrevet en del om (pdf) de siste månedene. Den er opprinnelig tenkt som en løsning på problemet med ulovlig deling av musikk-, film- og andre filer. I de tyske nyhetsmedienes tankegang er tydeligvis sitering og indeksering en annen form for pirateri, og dermed må også de ha rett på inntekter fra en påtvunget bredbåndsavgift.

Seeliger fanger selvsagt opp ironien i medienes ukritiske behandling av sine egne utspill. Det er på nettsteder uavhengige av de store mediene at kritikken mot disse initiativene fremføres, mens mediene selv er heiagjeng:

Die Zeitungen werden schamlos für Lobbyarbeit in eigener Sache benutzt und sprechen schon damit jeder Form von Qualitätsjournalismus Hohn.

I min naivitet trodde jeg at jeg var ferdig med dette temaet da jeg skrev om de bisarre angrepene mot lenking — såkalt dyplenking — for syv år siden. Og så var det bare en sped begynnelse. For den tyske mediebransjen kan jo få gjennom dette, og deretter blir det vel eksportprodukt.

En evighet for en kulturminister

Posted on by

Er det ikke noe som heter at et døgn er lang tid i politikken? Et halvår må da være en liten evighet. Da jeg spurte Trond Giske i oktober 2008 om det var aktuelt med en bred gjennomgang av pressestøtten (alle ordningene, inkludert momsfritak), var svaret nei (pdf). Grunntrekkene i dagens system var gode, det var ikke noe behov for å ha gjennomgang av hele systemet. Foranledningen til spørsmålet var at seks av ti redaktører mente det var nødvendig med en slik utredning (den forrige brede pressepolitiske utredningen var i 2000, og det har som kjent skjedd enkelte ting i mediebransjen siden). Men det var dette med evigheten. Denne uken proklamerte altså Giske at det straks kommer en mediekommisjon som skal “gå gjennom rammene for mediestøtten”, som Giske sa. Dette er nødvendig, for “politikken for pressestøtte ble utformet i en annen tid”. Nøyaktig det samme (svært lite originale) argumentet jeg forsøkte meg med i intervjuet i fjor. Det kunne vært interessant å vite den politiske begrunnelsen for denne endringen i virkelighetsforståelse, for en analytisk begrunnelse er vanskelig å se. Atskillig mer visjonært og nyttig hadde det nok vært å nedsette en slik kommisjon for to-tre år siden, så hadde man kanskje rukket å komme i forkant av noen av endringene som nå ryster bransjen. Så begrunnelsen må være politisk, og man har jo valgkampargumentet — regjeringen lanserer det ene utspillet etter det andre nå før sommeren, og har kanskje lært av den forrige regjeringens feil (den “brukte opp” de “gode” sakene sine for tidlig). Men er egentlig pressestøtteutredning noe særlig å komme trekkende med i valgkampen?

Uansett, det er bra at kommisjonen endelig kommer, men mandatet blir enda viktigere. Undercurrent utsetter ferien i åndeløs spenning og resirkulerer i mellomtiden vårt eget forslag.

NRK-scenariet

Posted on by

Mediebransjen virrer rundt i forretningsmodelltåka. Det pustes liv i steindøde ideer om å “ta betalt for nettutgaven”. Man utvikler en plutselig, usunn interesse for opphavsrett. Kall det vollgravmentalitet. Kvalitetsjournalistikken og demokratiet er visst truet. Og midt oppe i det hele søker NRK en skokk nye medarbeidere og opplever en “søknadsboom” (VG i dag).

Hvis de største pessimistene får rett og det går lang tid før en god forretningsmodell for digital journalistikk får etablert seg — da kan vi stå overfor NRK-scenariet. Hvis, altså; jeg tror ikke det vil gå slik, men la oss godta premisset for eksemplets skyld. Premiss nr. 2 er at lisensavgiften beholdes som finansieringsmodell for NRK i overskuelig framtid. I dette scenariet er det snart bare NRK som har ressurser til å drive arbeids- og kostnadskrevende journalistikk. Det er bare NRK som har råd til å drive redaksjonelt utviklingsarbeid på nett. Dermed tar NRK.no i løpet av få år over som det største norske redaksjonelle nettstedet. Mer og mer av NRKs allmennkringkastingstilbud distribueres via websidene. Etter hvert som både nasjonale og lokale aviser forsvinner eller blir skygger av seg selv, blir NRK den suverent viktigste nyhetsformidleren i store deler av landet.

Hvis det skulle gå slik, eller noe i nærheten av dette, blir det enda mer nødvendig å finne svar på allerede relevante spørsmål til utviklingen av konseptet for allmennkringkasting (allmennmedievirksomhet):

  • NRKs rolle i forhold til andre offentlig finansierte kulturinstitusjoner. NRK.no vil bli et helt sentralt distribusjonsknutepunkt som det kan stilles spesifiserte krav til.
  • NRKs kommersielle grenser. Hva slags nett-tjenester med kommersielle elementer skal NRK kunne tilby, om noen i det hele tatt?
  • Testing av nye tilbud: Hva med en (helst ubyråkratisk) test av om nye NRK.no-prosjekter allmennmedie-verdi?
  • Lisenspotten: Må absolutt alt gå til NRK? Kan noe av den fordeles på andre aktører for å sikre et mer differensiert journalistisk tilbud — unngå et for mektig NRK?

Hvis scenariet høres fjernt ut, kan man jo ta en titt på hva som har skjedd med National Public Radio i USA de siste årene:

NPR’s listenership has nearly doubled since 1999, even as newspaper circulation dropped off a cliff. Its programming now reaches 26.4 million listeners weekly — far more than USA Today’s 2.3 million daily circ or Fox News’ 2.8 million prime-time audience. When newspapers were closing bureaus, NPR was opening them, and now runs 38 around the world, better than CNN. It has 860 member stations — “boots on the ground in every town” that no newspaper or TV network can claim. It has moved boldly into new media as well: 14 million monthly podcast downloads, 8 million Web visitors, NPR Mobile, an open platform, a social network, even crowdsourcing. And although the nonprofit has been hit by the downturn like everyone else, its multiple revenue streams look far healthier long term than the ad-driven model of commercial media.

Amerikanere betaler ikke lisens, selvsagt, men det er likevel paralleller til NRK-scenariet her. NPRs “lisens” er frivillige donasjoner. Mange små, men også noen gigantiske, som gaven på 200 millioner dollar fra.. en McDonald’s-arving!

God nyhet om nettreklame!

Posted on by

Aviser som er med i Yahoos annonsenettverk selger nettannonser som varmt hvetebrød, melder AdAge — sånn omtrent. En av de sjeldne gode nyhetene fra mediene på den andre siden av dammen. Noe av det mest interessante for meg er bruken av atferdsdata:

One is a new ad system from Yahoo, currently installed at about 100 newspapers, that allows them to sell graphical ads on their sites that are aimed at specific audiences, like car buyers or sports enthusiasts. The system puts users into those groups based on the pages they visit online, a technique known as behavioral targeting.

Slik målgruppe-finsikting er kontroversielt. Jeg husker fra tidligere at det ikke er så mye i bruk i Norge, men at det er aktører som tilbyr det. Noen der ute som kan oppklare dette, og si om Yahoo-konseptet er noe for det norske markedet?

Sitatretten

Posted on by

De siste månedene har diverse mediesjefer og -moguler raslet stadig mer høylytt med opphavsrettssablene. Helt klart en internasjonal trend, og nå har den også nådd Norge. DN-Djuve hevder at siteringspraksisen til E24 er tyveri, og avisen hans følger så klart opp med en skråsikker jussprofessor (de vokser som kjent på trær).

Før dette bærer helt galt av gårde, kan vi være enige om dette: At det er fint å ta et oppgjør med klipp- og lim-journalistikken, men at en innskjerpet håndheving av opphavsrett med påfølgende jakt på kolleger og brukere aldri i livet er det som vil redde papiraviser og kvalitetsjournalistikk (de neste til å fanges i søkelyset blir vel siterende bloggere?). Det er neppe heller i journalisters interesse å uthule sitatretten, enn si begynne å rote med retten til å lenke, slik det utrolig nok også trues med i DN-saken.

Siden den ny-populære kritikken av Google uunngåelig nok er nevnt i artikkelen også, tar jeg med at søkemotorens Marissa Meyer i går talte under det amerikanske senatets høring om journalistikkens framtid (de også!). Og se om ikke Marissa sa noe klokt:

The Web by definition changes and updates constantly throughout the day. Because of its ability to operate in real-time, it offers an opportunity for news publishers to publish on changing and evolving stories as they happen. Web addresses (known as URLs — uniform resource locators such as http://www.google.com) were designed to refer to unique pieces of content, and those URLs were intended to persist over time. Today, in online news, publishers frequently publish several articles on the same topic, sometimes with identical or closely related content, each at their own URL. The result is parallel Web pages that compete against each other in terms of authority, and in terms of placement in links and search results. Consider instead how the authoritativeness of news articles might grow if an evolving story were published under a permanent, single URL as a living, changing, updating entity. We see this practice today in Wikipedia’s entries and in the topic pages at NYTimes.com. The result is a single authoritative page with a consistent reference point that gains clout and a following of users over time.

Vollgravmentalitet

Posted on by

Jo Christian Oterhals’ idehistoriske refleksjoner over papiravisen er den typen lange blogginnlegg som får meg til å håpe på en del 2. Framfor alt håper jeg at avisredaktører og -direktører vil lese det. Det mest negative jeg kan si om det er at det ikke er skrevet på engelsk. Avismenneskene ser nå nemlig ikke framover i det hele tatt, de ser bakover. I første omgang ser de tilbake til den forrige krisen, i 2001-02, hvor de av en eller annen grunn tror de skal finne løsningene — løsninger som ble drøftet og til dels forsøkt da, og endte i total fiasko (selge abonnement på allmenne nettaviser; sperre søkemotorer ute; nekte “dyplenking”). Det nye denne gang er at krisen er dypere, at aviser faktisk legges ned, og dette fører til en skjerpet språkbruk, en mer desperat og til og med truende tone. Et underliggende premiss synes å være at mediestrukturen nå er sementert, med Google som den store stygge ulven som skal spise alle medielammene. Men er dette riktig? Er vi ved veis ende nå, ved web-utviklingens logiske sluttpunkt? Nå kan ingen lenger utfordre Google? Underlig. Google er vel ca. 11 år gammelt. Hvordan kan vi vite at det ikke, akkurat nå, er i ferd med å bli startet et selskap i en kjeller i Guangzhou, Bangalore eller Oslo som i løpet av en tre-fire år vil utfordre hegemonen i Mountain View? Jeg gleder meg til Jo Chr. skal pensle ut mulighetene som apokalypsen skaper.

Papir mot nett: Blir det stygt?

Posted on by

Her om dagen hørte vi fra klubbleder for journalistene i VG at “kvalitetsjournalistikk finner du fortsatt kun på papir og ikke på nett”. I dag følger professorene Helge Østbye og Hans-Jarle Kind opp. I deres kronikkforsvar for pressestøtten går det nesten like friskt for seg. Først får leseren høre at det er et problem med nettaviser at “de prøver å skaffe et størst mulig publikum for å maksimere reklameinntektene.” Det gjør at de alle løper etter den samme nyheten, blir til forveksling like, og vi får ensretting av mediene. Videre:

Det andre hovedproblemet med reklamefinansierte aviser er at de i liten grad tar hensyn til publikums kvalitetsønsker. Litt populistisk kan det hevdes at det eneste som har betydning for nettavisene er hvor mange lesere de tiltrekker seg, ikke hvor godt fornøyd leserne er med innholdet – de mottar den samme prisen fra publikum uansett: Null. Siden annonseinntektene pr. leser heller ikke avhenger av hvor godt publikum liker innholdet, har derfor nettavisene små incentiver til å investere mye i kvalitetsjournalistikk. Det er følgelig ikke overraskende at norske nettaviser typisk er veldig raske til å komme med nyheter for å tiltrekke seg lesere, men at artiklene gjennomgående er overfladiske og grunne.

Her rulles altså det tyngste skytset ut, men hvem er det Fehr, Østbye og Kind slåss mot? Uttalelser av dette kaliberet skulle tyde på at støtten til papiravisene er i umiddelbar fare, kanskje etter gjentatte angrep og en opphetet debatt i lengre tid. Men noen slik debatt har vi slett ikke hatt. Det er også lite som tyder på at de som forsøker å utvikle nettjournalistikken er særlig opptatt av pressestøtten (jeg forsøkte meg riktignok med noen tanker her for en stund siden, men se hvor mange reaksjoner jeg fikk).

Jeg har ikke sett noen empiriske studier som gir støtte til forskernes og Fehrs kvalitetsvurderinger. Er det ikke på tide å studere nettjournalistikken framfor å slynge ut enkle påstander? En kan også henge seg opp i deler av “bevisførselen” i kronikken. Tidligere het det seg at den store faren med nettaviser var fragmentering av offentligheten. Vi ville få et “Daily Me” for hver leser istedenfor de store, samlende massemediene vi hadde før. Limet i samfunnet ville løses opp. Nå er det altså det motsatte som er problemet: at alle er opptatt av det samme. Og hva med debatten om nisjer og den lange halen?

Hvis dette er opptakten etter at et par lokalaviser har gått inn, hvordan blir da tonen i debatten om papir mot nett når det virkelig går på stumpene for papiravisene? Men må vi ha en slik debatt i det hele tatt? Den kan unngås ved å debattere journalistikken framfor distribusjonsformen, mener jeg fortsatt.

La oss se.

(Forresten – ja, jeg har sett på kalenderen, men tror etter en helhetsvurdering at kronikken ikke er ment som en spøk.)

OPPDATERING 7. april: Nok et sammenstøt mellom papir- og nettsivilisasjonene:

En statsviter utløser Twitter-feide (ABC Nyheter).

Dessuten: dette minner også sterkt om en viss BT-kronikks etterspill, som Eirik Newth reflekterer videre over i Bok og Bibliotek og Vox Publica (samme artikkel, parallellpublisert).