Ikke ta det bokstavelig, akkurat nå er Ai Weiwei antakelig hjemme, siden kinesiske myndigheter har pålagt ham husarrest. Metaforisk forstått er spørsmålet langt vanskeligere å besvare, men det er fascinerende å forsøke. Det erfarte jeg i arbeidet med en artikkel om denne multikunstneren (publisert i dag), der jeg begynte med fortiden, en utstilling av Ais fotografier fra hans opphold i New York 1981-93.

Å grave seg ned i Ai Weiweis virke er som å dra på en ferd i ukjent terreng, der hver ny oppdagelse produserer nye spørsmål (det er også grunnen til at jeg pepret denne saken med så mange lenker, det reflekterer min egen arbeidsprosess enda mer enn vanlig). Enhver konklusjon må bli midlertidig og usikker, likevel våger jeg påstanden om at vi her har med et geni å gjøre — en mann som er i stand til å absorbere, forstå og prege sin samtid som få andre. At det er fra Kina en slik person trer fram på den globale scenen er ikke overraskende; det sier seg selv at landets ufattelige endringsprosesser må produsere stor kunst og kultur. Desto mer deprimerende er det å observere hvordan de kinesiske myndighetene behandler sine beste.