Ska’ru deale ha’ru valget…

Innpakket Kjøtt.

Når det er snakk om musikk, digitalisering og medier, dreier det seg nå til dags om forretningsmodeller, økonomi og avstraffelse før du rekker å få inn et ord om rytme, driv og melodi. Kjøtt får derfor min pris for årets mest sympatiske handling med sin publisering av alle bandets innspillinger for fri nedlasting. Jøran Rudi:

Vi ser ikke poenget med å tjene penger på noe vi gjorde for 30 år siden. Det er klart, hadde det vært snakk om 100 000 kroner i lomma på hver av oss, skulle vi nok vurdert det. Men det er ikke snakk om slike summer, ikke i det hele tatt.

Rudi vil rett og slett at folk skal få høre musikken, som lenge har vært vanskelig å få kjøpt; bandet har ikke noen ideologisk begrunnelse for å legge ut låtene i mp3 og i høy kvalitet (.aiff). Det skal bli spennende å se om eksperimentet likevel får noen overraskende effekter. Man kan tenke seg to typer. 1) Det kan godt hende at interessen for Kjøtts musikk og tekster vil stige så mye som følge av den nye tilgjengeligheten at det blir etterspørsel etter nye utgivelser — og dermed kan det bli økonomi i det likevel. 2) Kjøtt har tydeliggjort betingelsene for nedlasting og videredistribusjon med en Creative Commons-lisens — nærmere bestemt varianten “Navngivelse-ikke-kommersiell-ingen bearbeidelse”. Dette kan det komme etterlengtede erfaringer ut av; til nå har Creative Commons stått noe i stampe i Norge på grunn av mangel på eksempler med tyngde. Lisensen gir deg og meg mulighet til å dele og spre Kjøtt-låtene, mot at vi krediterer, ikke prøver å tjene penger på dem og ikke endrer/remikser. Dele, ikke stjele, på en måte.

Men se, der var vi over i systemverdenens språk igjen. Det var nettopp dit vi ikke ville. Derfor — værsågod:

Ska’ru deale ha’ru valget mellom clean deal eller dirty deal
Er det dirty deal er’e no deal, er det clean deal er’e greit
Ha’rru penger får du venner, er du plagsom blir du ensom
er du frekk nok går’e lett nok, er du sleip nok går’e greit

Hvis du satser på et straight liv, og gjemmer skriket bak et stivt smil
Yeah – straight liv, og gjemmer grinet bak et glatt flir
Så går’e greit

Ska’ru deale ha’ru valget mellom clean deal eller dirty deal
Er det dirty deal er’e no deal, er det clean deal er’e greit
Er’u blakk nok blir’u nekta gjør du brekk nok blir’u hekta
har’u fin stil er det clean deal er det fritt liv er e greit

Hvis du satser på et straight liv, og gjemmer skriket bak et stivt smil
Yeah – straight liv, og gjemmer grinet bak et glatt flir
Så går’e greit

Ska’ru deale ha’ru valget mellom clean deal eller dirty deal
Er det dirty deal er’e no deal, er det clean deal er’e greit

Last ned Clean deal med Kjøtt (mp3, 4 MB). Fra EP-en Hue uten sanser (7″, FS/Mai 61).

OPPDATERING 19. november: Filene er lagt ut som torrent på Kjøtt-siden, og nedlastingen går som en drøm. Veldig smart: CC-lisensen er vedlagt og forklart i egne tekstfiler i nedlastingsmappen.

Steal this story vs. please pay here: The coming debate about public service media

The re-emergence of “paid content” in the past couple of years, most aggressively marketed by Rupert Murdoch, has dominated media coverage. But in the shadow of The Times’ new paywall and the apps for Apple craze another development has taken hold — an approach to news publishing that has the potential to reinvent the idea of public service media. This is the idea of promoting (almost) unrestricted re-use, re-publication of your material, in order to achieve the greatest possible impact of your journalism. ProPublica is one of the news organizations to embrace this principle in their invitation to steal their stories. Logically, they use the established Creative Commons licensing system, but they implement it in an innovative way. Instead of just the discreet Creative Commons logo attached to stories, there is a “Republish” button that produces the text with html tags, ready for pasting into a publishing tool — exactly the kind of extra service that has always been needed to unleash the potential in Creative Commons.

The US startup ambitious journalism projects that have sprung up recently, wholly or partly funded by foundations, in essence share the “steal this story” approach:

Instead of planning how to get the story published before word of it leaked, the excited editors started throwing out ideas for how they could share Johnson’s reporting with a large array of competitive news outlets across the state and around the country. No one would get a scoop; rather, every outlet would run the story at around the same time, customized to resonate with its audience, be they newspaper subscribers, Web readers, television viewers, or radio listeners.

The quote describes California Watch, who also have case-studied themselves.

Continue reading

Open Knowledge Definition på norsk: vil du bidra?

Det snakkes mye om åpen kunnskap, åpen tilgang til forskning, åpne data, men hva ligger egentlig i “åpen”? Britiske Open Knowledge Foundation arbeider som navnet sier for å gjøre kunnskap mer åpen, blant annet ved å lage gode verktøy for produksjon og deling (se en oversikt over prosjektene deres). De har tatt initiativet til en Open Knowledge Definition, som allerede finnes på en rekke språk. Nå har de bedt meg om å oversette den til norsk. Vil du bidra?

Jeg har begynt på en oversettelse til bokmål på dette Google-dokumentet. Send meg en melding hvis du ønsker å hjelpe til, så gir jeg deg redigeringstilgang (olav.ovrebo@gmail.com eller via Twitter). Selvsagt er det veldig fint om noen også er interessert i å oversette til nynorsk.

Definisjonen på åpen kunnskap er nært beslektet med andre initiativer for mer åpenhet, som Creative Commons og Open Access, og supplerer disse.

OPPDATERING: Med rask og god hjelp fra Svein-Magnus og Harald er oversettelsen allerede fiks ferdig og publisert. (Det er bare å si fra hvis du finner noe som bør rettes på — korrektur selvsagt fortsatt mulig).

Hva skjer med Creative Commons i Norge?

Creative Commons (CC) ble lansert i desember 2002. I dag er dette systemet for fleksibel og smart forvaltning av opphavsrettigheter i en digital tidsalder til stede i over 30 land, deriblant Sverige, Danmark og Finland. Det betyr at de ulike lisensene rettighetshavere kan utstyre verkene sine med er oversatt og tilpasset vedkommende lands lovgivning.

Men hvorfor er ikke Norge kommet med i dette selskapet? Den norske arbeidsgruppen opererte en gang med lanseringsdato oktober 2005, men etter det er det ikke satt noen ny dato, slik det også fremgår av Creative Commons’ internasjonale oversikt. Den norske nettsiden ser heller ikke ut til å være oppdatert på nærmere et år.

En grunn til at det haster litt med å få fortgang i dette arbeidet, er at CC-tilnærmingen til regulering av opphavsrettigheter er høyere på den kulturpolitiske dagsordenen enn noensinne i Norge. I det omstridte prosjektet Nasjonal digital læringsarena (NDLA) arbeides det eksplisitt med slike lisenser. Her fra prosjektplanen:

Det er avgjørende at alle bidragsytere har klare rammer og forventinger tilknyttet opphavsrett. Innhold produsert av fagredaksjonen, og i fagnett, skal produseres under åpen lisensiering. Det vil i praksis si at hver enkelt bidragsyter vil gi frivillig erklæring rundt opphavsrett. I den vil det gå frem at innhold de har opphavsrett til, fritt skal kunne deles, endres, kopieres og viderebehandles av andre. Dette kan sammenlignes med måten fri og åpen programvare lisensieres i dag. Rammeverket Creative Commons (creativecommons.org) vil kunne gi et utgangspunkt for en slik avtale. Dette vil også gi et grunnlag for hvordan NDLA vil forholde seg til annet offentlig produsert innhold som ligger åpent på nett. På samme måte vil en her inngå avtaler med partene som sitter med opphavsrett.

Det går kanskje an å bruke Creative Commons selv om lisensene ikke er tilpasset norsk lovverk, slike jeg og mange andre bloggere gjør, og slik vi har eksperimentert med i Vox Publica. Men det blir antakelig langt lettere å ta CC seriøst i betraktning når det er lansert i Norge. Som kjent er det nok av motkrefter, slik Eirik Newth og andre har erfart. Det trengs åpenbart også en åpen diskusjon om hvordan CC kan brukes. Kopinors direktør sa nylig dette da Klassekampen tok opp saken:

Verk lisensiert under Creative Commons som kan kopieres fritt til ikke-kommersiell bruk, vil ikke generere inntekter fra utdanning og offentlig administrasjon. Derfor vil det bli færre midler å dele ut til stipender og vederlag hvis denne typen lisenser blir vanlig.

Ja, men her er det ikke enten-eller. Det er lite trolig at CC-lisensiering vil overta fullstendig. CC gir en mulighet til å forvalte rettigheter effektivt innenfor typisk ikke-kommersielle anvendelsesområder som utdanningssektoren, med store gevinster for samfunnet som helhet ved at kunnskap blir gjort tilgjengelig på en mer hensiktsmessig måte. Dessverre ser det foreløpig ut til at det etablerte kulturindustrielle komplekset rundt forfatterforeninger, Kopinor etc. har bestemt seg for å føre krig fremfor å diskutere.

OPPDATERING: Eirik Newth snakket om Creative Commons på Dagsnytt Atten tirsdag 27. mars. Kan høres på NRKs nettradio ved å gå til programmets side og finne rett dato. Det er det siste innslaget etter ca. 50 minutter (Dagsnytt Atten finnes også som podkast).

Naive commie wants new cultural revolution

Lawrence Lessig’s ideas, expressed in his books, his many lectures and the Creative Commons project have great impact. Ideas with the power to change how people think and act usually are controversial, exactly because they disturb the status quo. That must be the reason why people constantly hurl the most absurd accusations at the law professor. Recently Lessig has been charged with wanting a new cultural revolution because of a web 2.0 blog post where he distinguished between fake sharing sites such as YouTube (does not allow downloading) and true sharing sites (Flickr, Revver and more). As Lessig points out in a follow-up post, what he wrote had more to do with an analysis about the emerging hybrid economy than with a communist revival:

in my view, the really critical question for the Internet economy is how well companies negotiate the hybrid economy. In my view, those who follow Web 2.0 values are likely to profit most; those who don’lt, won’lt. Thus, when David Bowie tries to jump into the mashup/remix world by offering prizes for the best remix of his content, but demanding the rights to all the creativity produced by the remixers, he’ls violating a Web 2.0 principle, and by doing so, weakening the extraordinary potential his effort could have.

Or, as he concludes, do you think Jimmy Wales is a communist because he wants Wikipedia to be freely available and share- and remixable?

Eagerly awaiting the next chapter of Lessig bashing, here’s a replay of what happened when he urged academics at a conference in Norway to help spread and share knowledge. Naive and dangerous man!

UPDATE: New post from Lessig on Creative Commons values:

The key is to build alternatives that creators on the Internet can use to both create as they wish and keep control of their creativity. That’s the challenge I see over the next four years. And as we review over the next few weeks some of the best of CC from around the world, you’ll begin to see how this challenge might be met.