Dokumenter ditt skup

Opplysninger merket med gult dokumentert med kildemateriale.

ProPublica er en stødig leverandør av praktisk innovasjon for journalister. Det siste påfunnet fra journalistikk-produsentens nerdeavdeling er “Explore sources”, et verktøy som gjør det mulig å vise i detalj kildematerialet som ligger til grunn for faktapåstander i artikler. Her kan du se det i praksis — aktiver kildedokumentasjonen ved å velge “ON” i begynnelsen av artikkelen.

Vi skal ikke akkurat vente at journalister flest vil ta slike verktøy med det første. Dette er primært noe for mer ambisiøse prosjekter, ikke minst innen såkalt gravejournalistikk/undersøkende journalistikk, og analytisk journalistikk.

De første som burde hive seg over dette i Norge, er Brennpunkt-redaksjonen i NRK. Brennpunkt presenterer som regel sine saker som avsløringer av kritikkverdige forhold. Det følger logisk at programmene ofte er kontroversielle. Det oppstår gjerne diskusjoner om kildegrunnlaget og fortolkningen av det. Programmene ville stå sterkere hvis redaksjonen samtidig med TV-programmet presenterte en transkripsjon med kildemateriale dokumentert som hos ProPublica. Trolig ville vissheten om at kildene skal legges ut for granskning føre til kvalitetsheving på den journalistiske researchen.

Et neste skritt som ville gjort mye for kunnskap om journalistikk og kompetanseheving: Alle vinnere av Skup-priser dokumenterer sitt kildegrunnlag på like grundig vis.

Forhåpentlig kan nyvinninger som Explore Sources være skritt på veien mot en god dokumentasjonspraksis i journalistikken.

Dokumentasjonskrav til medier

I Mål og mening drøfter Ottar Hellevik en rekke eksempler på feilslutninger og -tolkninger som kan oppstå når medier formidler resultater fra meningsmålinger og andre intervjuundersøkelser. Dette er en øyeåpnende og underholdende bok som burde havne på journalistskolenes pensum, men den burde også inspirere til endret praksis i mediene. I dag er det tilfeldig hvordan intervjuundersøkelser omtales. Noen medier er ganske flinke, men det er ingen enhetlig praksis. Helleviks forslag lyder (s. 192-193):

Ideelt sett bør en ha med nøyaktig spørsmålsformulering, inkludert svaralternativene, opplysninger om hvordan intervjuene er foretatt (hjembesøk, telefon, postenquete eller Internett-skjema), tidspunkt for gjennomføringen, type utvalg og antall intervjuer, og gjerne en angivelse av feilmarginer.

Jeg vil hevde at uten denne informasjonen er det umulig for publikum å vurdere om redaksjonens tolkning av undersøkelsen er rimelig. Derfor burde dette være et absolutt minimumskrav til dokumentasjon når en omtaler en undersøkelse. Plassmangel er ikke lenger et tema: I nettutgaven har i dag enhver redaksjon nok plass til å publisere denne informasjonen. Tidspress er heller ingen overbevisende innvending. Informasjonen kan raskt tastes inn i en egen modul i publiseringsverktøyet. Redaksjonen kan benytte anledningen til å lage en egen temaside der all omtale av undersøkelser samles — også dette en smal sak å få til med fornuftig tagging av materialet.

Det er imidlertid ingen grunn til å stoppe der. Hvorfor ikke la leserne få tilgang til hele materialet? Når redaksjoner selv får utført undersøkelser, enten ved egne krefter eller ved å betale et eksternt firma, er ikke rettigheter noe problem. Redaksjonen kan da legge ut hele datasettet, så kan leserne etterprøve konklusjoner og kanskje finne nye, interessante poenger. Når det er andre aktører som har rettighetene, kan redaksjonen likevel øve press — forskere burde være lydhøre overfor argumenter om at offentligheten skal kunne etterprøve om metode og konklusjoner holder mål. Slik kan også mediene bli pådrivere for økt åpenhet om forskningsdata, noe det er stort behov for.

Jeg har gjort et par forsøk med å legge ut hele datamaterialet fra undersøkelser. Et eksempel: resultatene av spørsmål om datajournalistikk besvart av redaktører i vinter (se tilhørende artikkel). Det tok riktignok noe tid å bearbeide materialet før publisering, men dette arbeidet kan lett effektiviseres og dels automatiseres.

Krav til bedre dokumentasjon i medier kan utvides til flere områder enn intervjuundersøkelser. Jeg vet ikke hvordan andre har det, men jeg irriterer meg i hvert fall jevnlig over radio- og TV-kanaler som slår sine “eksklusive” nyhetssaker stort opp, basert på et eget materiale som selvsagt er umulig å gjøre rede for i et kort innslag. Dette kunne de bøte på ved å publisere kildematerialet på nettsidene, men det skjer altfor sjelden. Dermed forlanger en at publikum bare skal godta slutninger en selv har trukket av et materiale — en holdning som hører hjemme i en ganske annerledes mediehverdag.

Bør krav til dokumentasjon inn i Vær varsom-plakaten? Det vil nok bli for detaljert å ta inn spesifikke krav til ulike typer kildemateriale, som intervjuundersøkelser, men en generell formulering om at kildemateriale som er viktig for forståelsen av nyheten bør publiseres, er definitivt noe å tenke på. I dag er det som står om kildemateriale og publisering dominert av hensynet til kildevern. Formuleringene bærer også preg av at det er personlige intervjuer man har tenkt mest på, men i dag er skriftlige kilder som undersøkelser og datamateriale svært sentrale, og det er lett å spå at slike kilder bare vil øke i betydning.

Et alternativ til revisjon av Vær varsom-plakaten — eller en forløper — kan være at noen medier går sammen om å utvikle en felles dokumentasjonspraksis. Dette ville være til stor hjelp for et mediepublikum som i dag må navigere i uoversiktlige farvann. Mediene snakker gjerne om hvilke fortrinn profesjonell redigering og en etisk kodeks gir dem overfor brukerstyrte medier. Selvpålagte dokumentasjonskrav ville gi disse salgsargumentene en tiltrengt oppdatering.

Gammelt Skup og veldig beskjedne journalister

Det har oppstått en kritisk debatt rundt vinneren av Skup-prisen for 2006. NRKs Tormod Strand fikk prisen for en serie saker om klasevåpen i det norske forsvaret. Nationen-redaktør Tove Lie sier at avisen hadde den samme saken i 2002, og NA24 skriver at flere av opplysningene som refereres i Strands metoderapport var kjent fra før.

OPPDATERING: Tormod Strand svarer utførlig på kritikken. Se også lenker til flere av innslagene hans hos nrk.no.

Jeg har ikke fulgt denne saken før og kan ikke si hvem som har rett her, men noterer meg hva Skups juryformann Fritz Breivik sier til NA24:

Vi må stole på at de som lager sakene ikke bygger på gammelt nytt. Det er ingen grunn til å ikke tro på det Dagsrevyen har lagt frem som nyheter. Det er en stor organisasjon.

Vel, vel… Alle som har arbeidet med å vurdere nyheter for eventuell sitering – jeg tilbrakte ganske mange timer på desken i NTB og Nettavisen gjennom 1990-tallet med dette – vet at det ikke lønner seg å stole blindt på at det avisene skriver og nyhetssendingene melder virkelig er nytt. Faktisk var det en kontinuerlig frustrasjon at nettopp mediene med størst gjennomslagskraft – som NRK Dagsnytt, TV-kanalenes nyheter, Aftenposten – brakte saker der den viktige informasjonen hadde blitt meldt av andre medier tidligere. Men siden disse mediene følges av alle, skaper deres nyhetsoppslag en sterk forventning om at særlig NTB skal bringe dem videre, enten de inneholder noe nytt eller ei.

Å sjekke eget og andre mediers arkiver (og i nyere tid alle tilgjengelige nettkilder), er noe alle journalister skal gjøre når de begynner å jobbe med en sak. Det er pinlig å bli tatt i å resirkulere en gammel sak. Men at arkivsjekk alltid gjøres – også i en stor redaksjon som NRK? Tvilsomt. Det er altså i teorien fullt mulig at mye av det NRK brakte i klasevåpensakene var gammelt nytt, men at saken fikk ny fart nettopp fordi det var NRK som tok den opp. Likevel, når redaksjonen arbeidet så mye med en sak som denne, virker det underlig at de ikke skulle ha sjekket alle tilgjengelige kilder.

Bør så Skup-juryen gjøre sin egen vurdering av nyhetsgehalten i kandidatene de vurderer til priser og diplomer? Det er vanskelig å se hvorfor de ikke skulle kunne gjøre det. Verktøyene som står til rådighet i dag gjør en slik kontroll enkel, selv om det fortsatt er veldig beklagelig at verken TV-nyhetene til NRK eller TV 2, eller NRK Dagsnytt, finnes i noe komplett arkiv.

Men det er mer å si om Skup. Her lar nemlig landets journalister og redaktører en unik sjanse til å bedre omdømmet gå fra seg. For hva er det den nysgjerrige leser finner hvis hun leter seg fram til nettsidene til “Stiftelsen for en kritisk og undersøkende presse” på jakt etter mer informasjon om vinnerprosjektene? Jo, hvis hun ikke gir opp ved første øyekast kan hun finne både metoderapportene og juryens begrunnelser. De ligger der – men bare som lusne word-dokumenter! Det absolutte minimum måtte da være at metoderapportene og juryuttalelsene er tilgjengelig i html-format. Hvorfor det er viktig? Fordi metoderapportene er en temmelig unik dokumentasjon av hvordan journalister faktisk arbeider. Det er ikke mange andre steder den nysgjerrige får vite noe som helst om hvordan arbeidet med problemstillinger, hypoteser og ikke minst skriftlige og muntlige kilder foregår. Den klassiske dagsavis er en perfekt svart boks, hvor det fiks ferdige produktet kommer rullende ut en gang i døgnet, og ingen utenfor redaksjonen får vite hvordan miraklet oppsto.

På en konferanse om medieetikk og -ansvar i Sverige sist uke deltok leserombud/seer- og lytterombud fra noen av Sveriges og Danmarks største medier. En av deres felles erfaringer er at det er stor interesse og behov blant publikum for å høre begrunnelser for valg av vinklinger, overskrifter og kilder. Siden mediene har vært så lukket, er kunnskapen om hvordan redaksjoner faktisk arbeider veldig liten. TV4s seerombud meldte om stor interesse blant seerne for å høre om hvordan mediene veier for og imot i etikkspørsmål. “Gjennomsiktighet var ikke en del av utdanningen. Vi var yppersteprester,” konkluderte Politikens leserombud Lars Halskov.

Her er noen forslag til hva Skup kunne gjort ut av prisvinnerne: Legg ut metoderapportene fra alle de innsendte sakene som websider. Tillat leserne å kommentere, og fortell journalistene bak rapportene at de er forpliktet til å svare. Helst for alle, men i hvert fall for vinnerne: Legg ut de originale artiklene og innslagene, eventuelt som lenker hvis materialet er tilgjengelig på nettet.

Det er en gåte hvorfor dette ikke gjøres allerede. Årsaken er neppe journalisters beskjedenhet. Våkn opp, folkens. Publiseringsmonopolets tid er over.