Allmennkringkastere markedsfører konspirasjonsteorier

Ifølge allmennkringkastingsplakaten skal NRK “bidra til økt kunnskap om internasjonale forhold”, og “være kilde til innsikt, refleksjon, opplevelse og kunnskap gjennom programmer av høy kvalitet”. Øyvind Strømmen gjør oppmerksom på en oppsiktsvekkende redaksjonell prioritering fra den lisensbaserte kringkasteren i dekningen av tiårsmarkeringen for terrorangrepene i New York og Washington: NRK-redaksjonen har valgt å vise konspirasjonsmakkverket “Loose Change”, der hovedtesen er at det var amerikanske myndigheter som sto bak angrepene. Strømmen stiller det opplagte spørsmålet:

Jeg håper at jeg i juli 2021 slipper å se en film om at Arbeiderpartiet planla Utøya-massakren, selv om den skulle være utstyrt med aldri så mange redaksjonelle advarsler. Det er på et slikt nivå NRK plasserer seg når de sender dette rælet. Hvis de ønsket å sette et søkelys på konspirasjonstenkningen, kunne de ikke valgt å sende en seriøs dokumentar om konspirasjonsteorier? Hadde de ikke budsjetter til å kjøpe ordentlig journalistikk? Står det så dårlig til med statskringkasteren?

På NRKs nettsider, der “Loose Change” er tilgjengelig i noen dager til, presenteres programmet som “amerikansk dokumentar” på lik linje med andre dokumentarproduksjoner om 11. september 2001. Det er ingenting her som markerer at dette er et problematisk program, snarere må publikum anta at det er et “bidrag til økt kunnskap”, som de øvrige NRK-programmene:

Skjermbilde nrk.no 11.09.2011

NRKs erstatning for en seriøs behandling av konspirasjonstenkningen er altså å gi “Loose Change” en prominent plassering og gi det hedersbetegnelsen dokumentar. Da hjelper det fint lite med den underlige advarselen NRK har utstyrt programmet med, der det heter at “Loose Change er en film basert på konspirasjonsteorier og ikke fakta”. En dokumentar som ikke er basert på fakta, altså?

NRK er ikke alene om å ha vist denne produksjonen. For noen år siden fant TV 2 grunn til å sende den ikke bare en, men to ganger — og også der uten noen som helst slags eksplisitt redaksjonell begrunnelse, ei heller med noen problematisering i for- eller etterkant. NRKs presentasjon er likevel hakket verre, siden redaksjonen plasserer programmet i et eksklusivt selskap av dokumentarer knyttet til markeringen av tiårsjubileet.

NRK og TV 2 burde se det som en viktig oppgave å problematisere konspirasjonstenkning, og gjøre det fra ulike vinkler og i ulike sjangrer. Isteden driver de markedsføring. Er det fordi det selger? Konspirasjonstenkning er også blitt et populærkulturelt fenomen. Se bare på hvordan nrk.no så ut mot slutten av tiårsdagen for terrorangrepene:

Konspirasjoner som popkultur - i nyhetene.

PS: Her finner du allmennkringkastingsplakaten (pdf-format).

Allmennkringkasting: visjoner tyter fram

Sist uke møttes BBC-folk, teknologer, TV-folk, journalister og bloggere til en debatt i London om allmennkringkastingens framtid. Høres kjedelig ut? Ja, bortsett fra at her ble det virkelig tenkt fritt og nytt. Etter Bowblogs oppsummering å dømme, er dette første gang allmennkringkasting er blitt diskutert på det 21. århundres premisser. Jeg tenker spesielt på den dristige koblingen mellom BBC som dataleverandør og som kringkaster. Her knyttes to eksisterende diskusjoner sammen. Den første dreier seg om forvaltningen og prisingen av dataene offentlige virksomheter produserer, et tema jeg nylig skrev om i en Mandag Morgen-artikkel (pdf). Den andre er om hvordan lisensfinansierte allmennkringkastere skal organisere og fokusere selve “innholds”-produksjonen (programmer, bilder, lyd, tekst) i en post-monopol-, post-knapphetsæra. Det visjonære fra London-debatten er fanget i begrepet “common platform” (allmennplattform?). I dette ligger at BBC må oppfordre til og legge til rette for mest mulig viderebruk av sine data og sitt innhold, slik at institusjonen både bidrar til å gjøre samfunnet mer innovativt (et økonomisk argument) og styrker medie-“økologien” (et kulturelt-politisk argument). Til nå har det vært lite snakk om allmennkringkasterne i debatten om frigivelse av offentlige data, dels fordi de er eksplisitt unntatt i EU-direktivet som er den fremste pådriveren på dette feltet (viderebruksdirektivet). Det mest relevante eksemplet på “allmennplattform”-tankegangen i Norge er utvilsomt yr.no, der Meteorologisk institutt og NRK i fellesskap har gjort værdataene tilgjengelig og slik lagt til rette for viderebruk og innovasjon. Foreløpig er det ingen klar linje å se fra NRK som peker i retning av en allmennplattform-visjon, men du verden hvor spennende det hadde vært å få en substansiell debatt om dette. (tips: Erik, som har samlet flere lenker).

Se også:

Alt for alle, alltid?

Helt åpen debatt om NRKs framtid — et eksperiment

Noe for NRK en vakker dag

Public service — online future or no future

Krav til NRK: bredere deltakelse i debatter

Vox Publicas åpne netthøring om NRKs framtid — varslet her for et par uker siden — er kommet godt i gang. Hovedingrediensene er leserkommentarer og spesialskrevne debattartikler, som vi publiserer to-tre nye av i uken. Det vi har savnet mest til nå er interesse blant de norske allmennbloggerne. Men det kan fortsatt komme, og kanskje kan artikkelen vi publiserer i dag friste noen. Det er Egil G. Skogseth ved Pedagogisk forskningsinstitutt , UiO, som skriver om behovet for mer publikumsdeltakelse i NRKs debattsendinger. Og da tenker han ikke på SMS-er under TV-debattene eller på debattfora på nettsidene. Nei, han vil ha deltakelse i selve radio- og TV-programmene:

Kun få måneder etter at Time Magazine kåret “You” – alle amatørene som produserer medieinnhold – til årets person, er det merkelig at ikke NRK blir anmodet om å invitere vanlige borgere til å delta i sine debattprogrammer. For hvis NRK virkelig skal bidra til danningen av aktive borgere og dermed styrking av demokratiet, er det nødvendig å slippe til langt flere enn “den pratende klasse” i Oslo.

Det eneste programmet som lar folk slippe til med direkte overført tale er “Rett på” på P1, som sendes hver fredag kl. 13. Ifølge programmets egne sider er det Norges største debattprogram på radio med over 600.000 lyttere. Det er neppe det mest trendy programmet verken i løypa Akersgata-Stortinget-Marienlyst eller i bloggsfæren, men lyttertallene sier sitt om potensialet. Det jeg har hørt av programmet før (merkelig nok ser de ikke ut til å være tilgjengelig via nettradioarkivet) vitnet om stram og dyktig programledelse av Tron Soot-Ryen, som sier dette om erfaringene:

Forskjellen på Rett på og mange andre debattforum er nok at hos oss må den som mener noe være forberedt på å presisere hva hun eller han mener og må tåle møtbør både fra andre lyttere og de to i panelet i studio. Dermed blir det mye mer tyngde over debatten enn når noen ukritisk mener noe i forbifarten i et debattforum. Vi tillater heller ikke anonyme innlegg. I Rett på må alle stå fram med fullt navn.

Jeg tror Skogseth har et meget godt poeng. Soot-Ryen tar de store “snakkis”-temaene. Hvorfor ikke åpne for slike debattformer også rundt andre typer temaer?

Helt åpen debatt om NRKs framtid — et eksperiment

Et kvart århundre etter at NRK-monopolet ble oppløst og to år etter at YouTube så dagens lys – det kan vel være bra nok timing for en grunnleggende debatt om hva NRK er og bør være i årene som kommer. Tiden er den rette for å få fram bredden og dybden i synspunktene på allmennkringkastingens rolle og muligheter i et digitalt medielandskap. Og nå er muligheten der, for alle. Vox Publica, der jeg er med i redaksjonen, inviterer til en “Åpen netthøring om NRKs framtid”. Vi er litt spente, så klart: vil mange ønske å bidra i et relativt nystartet magasin med begrenset leserkrets til nå? Hvordan står det egentlig til med engasjementet rundt NRK? Vil vi klare å lokke fram noen originale synspunkter?

Den konkrete foranledningen til debattinvitasjonen er forslaget til ny allmennkringkastingsplakat – overordnede retningslinjer – for NRK. Plakaten ble presentert av kulturminister Giske i mai, og så sendt på høring. Vox Publicas initiativ er direkte inspirert av følgende Giske-uttalelse: “Vi ønsker å få bredest mulig deltakelse i diskusjonen om (…) NRKs allmennkringkasteroppdrag. Dette blir den største diskusjonen om NRKs rolle kanskje noengang.”

Å… få til bred deltakelse i en slik debatt avhenger av mange aktører og forhold: Temaet må oppleves som viktig for deltakerne, det må legges praktisk til rette for at folk kan ytre seg, og saken må få tilstrekkelig oppmerksomhet i offentligheten – det vil både brede og smale medier og publikasjoner. Til nå har det vært noen innlegg om enkelte forhold i Giske-forslaget (et ferskt eksempel i Kampanje), men ikke akkurat den største NRK-diskusjonen noengang. Men det er ennå tid. Høringsfristen går ikke ut før 1. september, og det er selvsagt ingen grunn til at debatten skal stoppe da, heller.

En slik netthøring kan legges opp på mange måter. Vi har valgt en kombinasjon av ulike tilnærminger:

  • Det viktigste grepet er å dele forslaget til allmennkringkastingsplakat i fem deler, i tråd med inndelingen i forslaget. Dermed kan man kommentere ganske konkrete aspekter istedenfor å måtte forholde seg til hele plakaten (se for eksempel del 2 eller del 5.) Men det er selvsagt også fritt fram for å levere en helhetlig kommentar om NRK, eller legge vekt på andre aspekter enn de som fremheves i plakaten.
  • Et annet grep er å invitere enkeltpersoner til å skrive innlegg som blir publisert som egne artikler i Vox Publica i ukene som kommer. Vi håper å få inn flere spennende bidrag, og også muligheten til å få publisert innlegget som egen artikkel står selvsagt også åpen for alle.
  • Med ujevne mellomrom vil vi skrive egne saker der vi oppsummerer debatten og trekker linjer.
  • Vi vil også publisere enkelte av uttalelsene som de inviterte høringsinstansene leverer til Kulturdepartementet. Dermed får Vox Publica-leserne også muligheten til å kommentere disse uttalelsene.
  • Endelig vil vi etter beste evne følge med i den NRK-debatten som måtte være i mediene, på blogger osv. og referere til denne i magasinet underveis.

Her på min egen blogg vil jeg nok også benytte anledningen til å reflektere over erfaringene vi etter hvert høster med dette eksperimentet.

Økt åpenhet = økt troverdighet?

Av de større norske mediene har folk mest tiltro til NRK, ifølge en artikkel jeg bidro til i denne ukens Mandag Morgen. Målingen av tiltro var hentet fra en befolkningsundersøkelse. Artikkelen (ikke på nett) drøfter ulike tilnærminger til det vanskelige temaet journalistikk og troverdighet. Samtidig som folk gir uttrykk for ganske stor tiltro til mange av de typisk “seriøse” mediene, er det også en stor økning i klager til Pressens Faglige Utvalg.

Et av spørsmålene som luftes i artikkelen er hvorvidt økt åpenhet – om arbeidsmetoder, om etiske vurderinger, ved å slippe folk til i spaltene/på nett osv – faktisk øker medienes troverdighet. Man skulle jo anta det – bloggere flest vil vel ta det for gitt – men det er vanskelig å måle og vanskelig å konkludere med stor sikkerhet.

En måte å komme videre på, er å arbeide systematisk med åpenhet og såkalte medieansvarssystemer (media accountability systems eller MAS – det passer jo bra). En bok av Claude-Jean Bertrand og Olof Petersson som kom ut i år samler mange slike tiltak og forsøker å systematisere dem. Her har jeg gjort et utvalg, en tabell som ikke fikk plass i Mandag Morgen-artikkelen:

mas2.jpg

Ut fra dette skulle det være mulig å lage en analysemodell for medieåpenhet som kunne inngå i et “åpenhetsregnskap”, for eksempel. Selve måleproblemet – “virker åpenhet” – vil det ikke gi svar på. Men det kunne være en byggestein i et slikt prosjekt.

OPPDATERING: Pussig og helt tilfeldig – noen minutter etter at jeg skrev dette blir jeg oppmerksom på en undersøkelse av transparens og troverdighet i medier laget ved universitetet i Maryland! De har tatt utgangspunkt i fem ganske enkle kriterier og konstruert en rangering på bakgrunn av det, med The Guardian på topp. Jeg synes nok de kunne ha lagt mer arbeid i dette, men det er jo et eksempel på det jeg foreslår over. Journalisten Sydney Schanberg kommenterer:

Journalism’s most serious failure, probably, is its reluctance to explain how reporters go about putting together a news story….This lack of openness about our tradecraft-this non-transparency-is really the mother of most of the press’s troubles.

Forutsetningen om at transparens er et gode tas altså for gitt her. Og man kan jo si at åpenhet er en etisk forpliktelse selv om man ikke kan måle effekten. (via Center for Citizen Media).