Veivalg for nettmediene

For Journalisten, et forsøk på å identifisere noen retninger nettjournalistikken og nettmediene kan gå i de neste årene (jeg legger ut teksten med lenker her senere). En slik framtidsvinklet artikkel er både lett og vanskelig. Lett: Kildene kan kan resonnere fritt og det er “lov” med en fri form. Vanskelig: Ã… frigjøre seg helt fra dagens tankesett, og å finne fellesnevnere i de ideene som presenteres. Er ikke helt sikker på om det siste lyktes helt, men døm selv. En sidesak til hovedartikkelen er kalt Historie 2.0 og tar for seg Spiegel-prosjektet einestages.

Et apropos til noen av ideene i Journalisten-sakene er å finne hos Martin Jönsson i et debattinnlegg til et seminar i Stockholm her om dagen:

Det går heller inte för medier att förstå hur en 15-årig tjejs modedagbok eller en privat blogg som läses av högst 12 personer kan vara en konkurrent till en tidning eller tidskrift som kommit ut i 150 år. Clay Shirky, medieprofessorn som skrivit Here comes everybody, beskriver det bra i sin bok: vi förstår det inte ftersom det ju faktiskt inte är traditionellt content, lika lite som ett telefonsamtal är det. Det är inte till för oss, betyder inget för oss. Men det betyder otroligt mycket för dem som utnyttjar nätet som sitt uttrycksmedel, och som sin kommunikationsform. Enbart möjligheten att själv styra sin kommunikation – eller hur man tar till sig medieinnehåll – har ett stort värde för individen och får därför ett stort värde även ur ett demokratiskt persprektiv.

TV-tekstingens overraskende potensial

“Teksting for hørselshemmede” har vært med oss i lang tid. Nå kan denne viktige tjenesten bli enda nyttigere. Øyvind Solstad i NRKbeta opplyser at NRK vil prøve å legge ut tekstingen knyttet til programmene i nett-TV. Slik kan man lett søke seg fram til “noe man hørte på TV i går”, men dette kan brukes til mer. Her sitter NRK, såvidt jeg forstår, på en transkriptmaskin. Søkbare fulltekstversjoner av TV-programmer hadde vært fantastisk som researchverktøy, særlig nyhets- og debattprogrammene.

Det er enda et poeng her. NRK er blant institusjonene som tidligere i år fikk kritikk i en rapport fra Norsk Regnesentral for dårlig tilgjengelighet på sitt nettsted. Et viktig krav til god tilgjengelighet er alternativ beskrivelse av audio- og videoinnhold (for å gi hørsels- og synshemmede bedre utbytte av tilbudet). Teksting av nett-TV-tilbudet og fulltekstversjoner av programmer ville gjort en god del for tilgjengeligheten.

Participation

Another noteworthy Atlantic article on Obama, this time on his plans to use the web and technology in governing:

What Obama seems to promise is, at its outer limits, a participatory democracy in which the opportunities for participation have been radically expanded. He proposes creating a public, Google-like database of every federal dollar spent. He aims to post every piece of non-emergency legislation online for five days before he signs it so that Americans can comment. A White House blog-also with comments-would be a near certainty. Overseeing this new apparatus would be a chief technology officer.

See also:

Obama’s machine

Michelets oppdagelse

Jon Michelet er en gammel favoritt. Jeg pleide å lese alle hans krimbøker i Thygesen-serien; stemningen i “Hvit som snø” fra et grått og dystert vinter-Oslo sitter som støpt i minnet. Derfor er det dobbelt gledelig å oppdage — via Eirik — at Michelet prøver ut nye publiseringsformer. Han har publisert to bøker på eget nettsted, og forteller:

Responsen har overgått alle mine forventninger! Boka ble lagt ut på nettet den 13. februar 2008. Fram til påsken 2008 hadde hjemmesiden hatt godt over 5000 besøkende, og det kommer stadig nye lesere til boka. Svært mange av dem har tatt kontakt med meg via epost eller brev. Selv om jeg har vært forfatter helt siden 1975, har jeg aldri før opplevd maken til kontakt med leserkretsen.

Det siste var overraskende. Jeg ville trodd at en populær forfatter som Michelet fikk massevis av respons og reaksjoner “i alle kanalar”, men det er tydeligvis ikke tilfelle. Forfatteryrket er ensomt selv om bøkene selger godt.

OPPDATERING 27. mai: Michelets fotballkompis Dag Solstad stiller seg “helt likegyldig til ytringsfriheten” og sier til Klassekampen:

Blogg-samfunnet reduserer trykkefriheten. Og nå har det spredt seg også til papiravisen Dagbladet. Jeg så et angrep på Jonas Gahr Støre og meg i lørdagens avis, som hadde hele bloggsamfunnets språkdrakt, sier Solstad, med henvisning til humorspalten “Pressens farlige utvalg» som hver lørdag trykkes på side tre.

MER: Solstad, som aldri har lest en blogg og aldri kommer til å gjøre det, men har “hørt om det” og baserer sin kritikk på det grunnlaget, burde la seg intervjue av Michelet om ytringsfrihet, “trykkefrihet” og internett. På jonmichelet.com.

Nedlasting for audiofile

Digitaliseringen av musikkdistribusjon har brakt mye fint med seg, men på et par punkter har det skjedd noe merkelig: lydkvaliteten er svekket (komprimerte filer) og innpakningen har mildt sagt ikke den samme estetiske appellen (les den analoge æraens store, flotte LP-omslag mot et filnavn som slutter på .mp3). Dette, det første punktet i hvert fall, gjør nå Peter Gabriel og høyttalerprodusenten Bowers&Wilkins noe med. Sammen har de laget Music Club, et konsept der et lite utvalg artister (12 i året) spiller inn ny musikk i Peter Gabriels superstudio i England. Abonnenter (det koster 34 pund i året, altså ca 3 pund per “plate”) får laste ned resultatet i høyeste ukomprimerte kvalitet og uten kopisperrer eller annen DRM-elendighet, ifølge Spiegel Online. En bredbåndsforbindelse fikser jo greit filer på feks. 300 MB, som dette blir. B&W betaler innspillingskostnadene og artistene får en andel av salget pluss originalopptakene til odel og eie.

Nok et eksempel på at framtiden vil by på mange ulike varianter av forretningsmodeller for digitaliserte kulturytringer.

Blogglønn

Det er dagens nyord — som får det til å rykke i høyrefoten til VamPus. Men dette er nok heller et slags sleivspark mot statsstøtteordninger for kunstnere, som enkelte oppfatter som altfor gunstige, enn en seriøs søknad.

Uansett — et ganske fint ord, det er det faktisk! Rytme og rim.

Obama’s machine

Four years ago a lot was written about the Howard Dean campaign’s use of internet tools to revolutionize both fundraising and recruitment of volunteers (example: Ed Cone: The Marketing of the President 2004). The media coverage of the current campaign is obsessed with the Clinton-Obama conflict and seems less interested in those “technical” aspects. A new Atlantic story reports on Obama’s money machine:

To understand how Obama’s war chest has grown so rapidly, it helps to think of his Web site as an extension of the social-networking boom that has consumed Silicon Valley over the past few years. The purpose of social networking is to connect friends and share information, its animating idea being that people will do this more readily and comfortably when the information comes to them from a friend rather than from a newspaper or expert or similarly distant authority they don’t know and trust. The success of social-networking sites like Facebook and MySpace and, later, professional networking sites like LinkedIn all but ensured that someday the concept would find its way into campaigning. A precursor, Meetup.com, helped supporters of Howard Dean organize gatherings during the last Democratic primary season, but compared with today’s sites, it was a blunt instrument.

Using social networking tools in the campaign seems like something everyone must do in 2008. The success must be in the details and the dedication to the concept. Obama’s behaviour at stadium crowds (rock star style) might help explain:

[W]hile his rivals continued to depend on big givers, Obama gained more and more small donors, until they finally eclipsed the big ones altogether. In February, the Obama campaign reported that 94 percent of their donations came in increments of $200 or less, versus 26 percent for Clinton and 13 percent for McCain. Obama’s claim of 1,276,000 donors through March is so large that Clinton doesn’t bother to compete; she stopped regularly providing her own number last year.(…) Obama himself shrewdly capitalizes on both the turnout and the connectivity of his stadium crowds by routinely asking them to hold up their cell phones and punch in a five-digit number to text their contact information to the campaign-to win their commitment right there on the spot.

UPDATE MAY 19: Obama draws tens of thousands at a rally in Portland. If he could get all those to text their contact info…

UPDATE MAY 26: Roger Cohen in the New York Times:

Obama has been a classic Internet-start up, a movement spreading with viral intensity and propelled by some of Silicon Valley’s most creative minds. As with any online phenomenon, he has jumped national borders, stirring as much buzz in Berlin as he does back home. He could not have achieved this without a sense of history, a conviction that the nature of the post-post-9/11 world – the one beyond war without end – is going to be determined by sociability and connectivity. In the globalized world of MySpace, LinkedIn and the rest, sociability is a force as strong as sovereignty.